Være med Jesus - Bønn: Be uavbrutt

[Musik] Jæt liv velkommen! Du hører nå på en podcast, dra skjensperk, krisike. Taven er tatt opp på ruttstenset, sende på Brygga i tønsperk. [Musik] Vi skal prøve avslutte dette som mester her. Vi snakker med om ben. Vi snakker om det og var med Jesus. Vi utforsker, vi har både hørt og relärt og vi har så øvd. Jeg tror vi har bett med dette som mest er det noen gjort før. Det skal ikke sige for sikker til hver fall. Jeg kan sige det for min ene innere. Det har vært et trolig spennende. Og så er mål i dag å få måte samle tråndligt. Og det er dette ordre fra Paulus i første test 5. Det er ena versere verset den beøvret. Det skal bli det vi går inn i dag. Klar for det. Det har det passe i rett. Det er mest respons. Det er supert. Sånn, det er. Da starte jeg. Da starte jeg med en fortellning hende ved kjenne som synes jeg. Vi giver hende ut av sengen om masjere hende med neve, full av hår, knyttet i en homm til byens torg og en kastrenne for en templelstrapper. Og hele stedet blir stille. En kvinne ligger med ansiktet ned i år med rabiensfetter. For bare noen menutter synes det var den eutrokvinne fanget i et tobbelt liv. Der er fjern fortsatte den dagene her. Der er den slaftagent før. Men i dag blir det utrosskapen spennning av en uenske tredlig far. Det har det blitt tatt på ferske gjerning av en fresst og en samme fresstens som har det skafft en øyblicklig skammen brødt oss i dette øybleke stilligheten. Lovens er døttstraf at hun skal steiness. Hva er sier du? Han prøvde å sving igjen selv uten et drabint og velge sider med noen folk og lovens. Det var en perfekt fælle. Kvinne bare ligger der. Met klæder rundt seg med kine som tyler å presses mot det tynde laken for elskeren seg. Nå presset mot bakken. Og den sorgløs og spennningen fra noen munnyter til det er der stattet med en tung vekten av skam som trykker henne ned i år. Tanken av en slåaser. Hvor lenge har det viste? Vem vet det? Er det flere som vet det? Det er stort på tid og hente unge, når det blir dratt med hit går det å bruke meg som et eksempel en ad varsel. Og for de førendeste egentlig å bli steinet. Vi er så svare ikke på pressen spørsmål, men å byr kjene er å byn å tine i sammen. Og hun ligger der nok til å høre liden av pekvingen han som risper gjennomst i år. Men tilgørene lene kjener med det for å forsøke å se hva han skriver. Akkurat at det er lett, når hvert lenge nok, til at pressen skal til å sige noe mer så taler det å sige. Greit, kom fram og stein henne. Men den har deres med uten syn, kan kaste den første stegnen. Og hun rikk til da hun hører den første liden, men så inser hun at de kaste rikk i stein nere sige nere, de slipper det. Og hun løfte fortet sitt fra møte, blikk gans, så den er fyllt og medfølse. Heller ikke jeg fordømmer deg, sayes, gå nå og synn det ikke mer. Det her er historien hun ville fortalt igjen og igjen og igjen. Det stede vår skam blir der stattet med stor noe det. Og den delen har livet hende som hun ville slettet, eller jemmet bort i en fot note. Det blir det stede. Det blir den historien den aldri slutt å dele. Og der som Gud er som forfattet, han rediger ikke, han jemmer ikke, men han omfavner. Og jennopretter. Han gjør de veste øyblikene om til UR-statelige og dramatiske, og hennes mest åpenbar en edlag blir også hennes største seier. Men det er denne kvinnikkige kunde vite, var at den virkelig kampen først nå har bindt. Kjærligheten, spluttslig ingreppen har overrumpleten, men den virkelig kampen den skjer nå. Hver dag etter den ene i forglennelige og jennongrippen i dag. Vi har alle etter den som definieren øyblik i vår historie, som ofte formelost på det dypeste. Men når det kommer til alle dagen etter det i den skap blir møte, så opplever vi ofte den som skuffener og kjedelig. Den virkelig tro skampen, og det her vi skal tørre å gå inn i dag, den skjer på alle de vanlige dagen. Etter det her er klimaksfiltøyblikket, så verddakslig trofasett til hans man har vennet hjertnåret. Men det er vi alle vet, men ikke tør å si høyt ofte, det har trofasett ennstig kjedelig. Vi skal ha på å konkludere den i dag om at bønn handler om kjærlighet. Bibelen er ikke en regelbok eller en samling ennstrukser, men det er først det frømst en kjærlighet til storie. En romantisk og node kjærlighet til storie, som vi blir imitert til å trope, og vi ser hele denne historien, fanget i en senne, der Jesus omfølger og gi tilbake verdeheten kvinnes med detket av skampen som kastelsnede hansfetter. Men vi kan også se det liket tydelige når vi somer helt ut og betraktet hele den bibelske fortellingen under et. Den bibelske storien begynner med perfekt kjærlighet, perfekt fællesskab i centrum og fortellingen i en sag. Un konflikten som synes den introducerer der en forvringning og pervertering av den kjærligheten. Den gjør den til noen mindre til noen ant. Og vennepunkt i den stor fortellingen er Jesus liv, døde oppstandelse, og såre som ble skapet av utroskap. Det blir held bredet av en kjærlighet som aldri gir opp. På den siste natten, Jesus dette her til de sifflenene sier, "Has jeg elsket dere bliv i min kjærlighet." Helen er 66 møke langere libelsk fortellingen den ender ikke en katstofal og på galips på alt barret har slutt, men den ender i et gigantisk bryllupsfest mål tid. Kristus som forenes med sin brud for er vi. Menneske utroskap repareres og dummele trofasthet. Hvordan får vi bliv i den kjærligheten? Hvordan gjør vi paktstru kjærlighet til baktepet for all er livet senner? Jeg tror at svar er ben. Johannes Hartel har skriver, "Vist du ikke kan elsket så kan du heller ikke b." "O b er å elsket og lære å b betyr å lære å elsket." Det er så bra skjø. Det er alltid greu å hente fra andre kjærligheter. Det er ofte lett i vinnelsen. Det er uansdrinkt for bryllupsresten, når det er en ny forelske av prats som er en nivin. Kjærlighet er som opppustet for det gamle lektbare som har levt senner om flere 10 år hvor kjærligheten har haft vitt modnet og lagret som en fin vinn. Men alle årene mellom kjærlighet mitt i det å gjøre karriere, ofte og barnet og blere liv, kjøpe hus, alle verd livets prøvelser. Det er de lange åra. De årene vår kjærligheten har arbeidets og kjempes for det årene vår forelskelsen, modnes til en dyp i enheten. Men de gamle lekte føler. Da kjærligheten ender en vinnels eller tapes. På samme måtes er bunn også lett i vinnelsen og i sluten. Det er lett for synderen og litt at den trenger gøy, og det er lett for helden og bæ. Men det er alle årene i mellom som virkelig teller. Bunn det handler om om relation og det betyr at trofasthet, det er det eneste liv, eneste gjorsmonneler, den eneste hagen hvor bunn virkelig kan forlopftel og blomstre og vokse fram. For en del årsjiden eller en del årsjiden, det er relativt næseret. Men noen årsjiden, skal du sånn, så både i centrum er en veldig nærme brygge, det er kirkavol og fore. Oppen den tja, så gjorde Gud det trolle mye i mittelig. Han mett meg på måttere som aldri hadde blitt mett fore. Og kom til et punkt, så ble jeg mer og mer involert i kirkav, så fikk jeg knack gult i kirkav. Og en dag på veien hjem, så er litt strøtt og sliten, men så finner jeg at jeg går inn noen kapellentur. Gå om det er bønneromort, og så ble det er timesvis for å være Gud, lovsingen, så at spilt på annen og lest bibl. Og ettervert som det å reikk gjennom igjen, så du er inn noen kapellet, bare for å lovsingen, be, lese og være Gud. Og for meg så handler ikke om å få Gud til handler som jeg syns at han burt det. Og det handler ikke om min egne problemer eller på hov. Jeg burde helt sikkert bet for masse viktig, liksom. Og med i timegroen, så kaster det vort på det som ikke. Be, om det er viktig ting, eller for hjelfter det jeg er i stå. - og ift, jeg kunne fått litt hjelp, for eksempel. Men det er jo rik det. Det var ingen funktion for en tia, som jeg nænte opp med bruk med Gud. Vi sløser ofte tid med denne elsker, eller det er elsker. I den sese sångle, jeg har masse tid med Gud rett og sitt for at jeg har greppet av en kjærlighet til han. Hennre navn, en katholisk filosofetøll og han skrev at bunn betyr ikke stort hvis vi var gjør det fra pårikket Gud, eller hvis det bare er et ondlig tilflykt sted, eller om det er en trøst i stressfiltet tid. Bunn, det er handlingen hvor vi legger fra oss, alt som binner oss, og blir frie til at tilhøre Gud og Gud alene. Så før bunn, handler om kraft og resultater, himmelske herskjager og rett farlig oppgjør, så handler om kjærlighet. Det måtte i fritt velge Gud. Han som først bort oss, det måtte vi uttrykker oss for den Gud som tiltuss for alle våre greier frider seg over oss. Det måtte vi ta i mot Gud på han som har uendelig utholdet, tror de gisaselt den gjen med mennesker som heller får et røkker til strettlighet stømmer ikke over og knyttet nær. Det er å tøre og gise hente ham. Jeg tror at de skal kunne vokse for den veien der og virkelig ta til oss selvfølgelig i sysselig eksempel. Så trenger vi å ha hjertet til en som virkelig elsker. Men så trenger vi også, og vi skal få klar over hva det handler om, discipline til en bok. Det er ikke et sikkert månger at man kan ha en bokanbefalling som jeg øyvinne. Frida fler er også læste for noen årsjert som vi har talt mye ut i for at den har, det er så som jeg strærer en bok som heter "praying like monks" og "living like fools". En fast år som heter "tylerstaten" eller en tolig gobok, den er denne anbefallet den. Men et abe som mokker, "larros" og "b" er denne forestprasjon som dottig oppe igjen og igjen som vi stadig vennert til baketill. Og "bøn" er det, og så det folk, eller discipline, har la alle mest merket til. Hvis Jesus, det var denne spurt han, kan du liksom "larros" det her, "larros" og "b". "Bøn" var den siden av Jesu-Leu som de som kom nær, han var mest viss sunnlig på. Og "b" det var som har se slutt seen i den noe utbøk, som kan kende denne filmrestfransen. Jeg tippet det det som jeg gjer. Etter alle denne filmen, etter mass verwendninger og masselidenskap og ung stålende kjærlighet, så har Ryan Gosling og Rachel McCarrams endelig vite et gamel tegtifall. Det er på ett sykusrum begge nær sluttene livet og han legger seg veldig siden her i sengen, og så legger han armen rundtene, og de flette fingrerne sammen og så sovner inn for godt. Det er dø, men det er fortsatt frilskalig sånn. Det er fint. Allers man sett det filmen blir så litt flanker. Vi sikker han det ta samme tipset som dag at det kommer til det. Jeg tror det er fordi det treffen også utrolig dypt i oss en dyp-lengesel. En dyp-gudiet-lengesel, så vi ønsker alle sånn intimitet og et sånn felliskap. Alle vi har det. Men så finnes det å ha en grunt enn mannes, og fatten høres i søren av den filmen. Kunn vise oss den lidenskapelige nye fra sklyslen og motne kjærligheten til slutt. Det grunn er åpenbarad alle åre mellom, det jeg fyllt med en ting vanlig trofast kjærlighet. Men så har jeg trofast helt det funker du på film. Men når du ser fruktene i trofastighet eller et tjertepare som fortjæt er forelska, så slår det det er bedre noe jeg har hatt og jeg har det. Det var det de sipplerne så når de så i søspe. Så gjen så var jeg med Gud i så fruktene og trofastighet, fyllt kommet felliskap. Og de ville ha det lærer og stenn typen bøns som leder til det. Og så viser han den som er så bedre dag som i beværkjønna vår far i himlen. Han hamnede telegisk riktigt kommer de ville min kjæ på årensjon som i himlen. I den her forbilletlig bøns, som jeg synes lærer den, så er det noe som er åpenbart, for i told i sipplerne som vi i sandsynner vi sikkert formelst. For her en spennel fader var ikke noe jeg så bare fandt på, dårket spontant til inspel som var refløyt og hans frans følelsesliv. Men jeg så samt modefisert åpningslinjenet er det som kalles Kadish, som er en hebrais, en jødisk, eller høres litt sånn jeg voldsomt ut, men det er Kadish, lyddefekt. En tempoen som ble les jøvnlig, en atrelig fastbundere tempoen som ble lesd opp hver dag. Den lydde som her, en her oversettelse, en her olyden, må han store namen ble oppøyt og helleget i verden, han skapte etter sin vilje, må han etterblere sitt rikje i deres levtid og i deres taler. Det er deres dager. Jeg synes, Kadish, du sjoer noe umoralsker, men på en rikje etterd er det finitiv på gatt. Løks om, han har noe ble tats for den. Han måtte fysere en helt vanlig strutterer til brødisk brød fra tempoen, men så gjør han mye mye mere personlig. Han tilgængelig gjør den for personlig mennesker på søknetrent, "Personlig Gud, vi får ofte å bete vår far." Lære oss og besalde, og Jesus han svart i bunegrunn, på en mere intimåten du trodde valg til at fordige de handler om kjærlighet, men derfor tjæmpelbønn, så bygge oss så liv i trunten, de disciplinerer et ryttmabønn til for to faset i horsmanen kjærlighet, Voxri. Jesus sa til dem å til oss på hvordan måtte det bes, men gæng vil og stil i mokker. De trygg bvingåferen kjent til sikkfastor, han ganger et berønt råd til et ungt par på brulufstagnderes. Han sa, "I dag er det unge og dyrt fraelsket, og det rettår at kjærligheten neres, kan holde ved like ekteskapet." Det kan ikke. Men la ekteskapet holder ved like kjærligheten neres. Hvis det er med at bunn handler om kjærlighet, så betyr det at nikklig kan bæres af flykter i følser, gode intentioner og spontane øyblikk og lene, den trenger en behåller en ramene instruktur, nå som ligner trofes et i et ekteskap, et sett med praksiser eller vane, som gir kjærligheten rum til å vockse, modnes og blomstre. Og akkurat som et gammel ektepar blir mere og mere liket være andre, gjennom år med fellenskap, så blir vi mere og mere likesus, og så gjennom timer med samtale år med venskap. Vi går til å letes mestreve på snart målet, vi trenger å være mesus, og være det gjordere det første steg i de set tre punkter i de cypelskap, og vi er mesus og vi blir mere likesus, så gjør vi det i han gjorde. Måten Jesus lert og så beper det inneholde denne ungoelige invitation, lære og leve, litt småk i det vanlig livet, denne faste, litt disciplinerte greie. Og historisert ser det denne ryttmen som Gudfok alt det har levt efter i den her brøske tradition som inneholder som selver røttene til en kristenetro, så har det alt de eksistert en daglig bønnerytme. Det er bare tre ganger om dagen, det er bare målen mitt på dagen på kvelden. Og alle egentlig har stor ondelig traditioner insisteret på en annen form for daglig bønnerytme. Det her har så hovedplatte i Danielsbok, han nekk der gis slipp på bønnen til den ene samnegud her i en jave, mitt i en babilonsk kultur, han sluttet aldri og knelle for å betre ganger om dagen for han vinduset som vente mot i Rusrem. Han levde et en daglig bønnerytme, han vilike la bønnerlivet sitt blist gjurt av kultur, skikkene eller forventringene fra det fremde landet i rundt han og den dag den her opprøskeheten som vi kan krastate løvene. Han bare fast. På samme måte så forenne salme 55 vers 1718. Stemmet det hele, liksom hele det blir, vil sige Gudfok, ropet samisten, ja, vi ropet til Gud og herren skal frelse meg, kvell og mån, og mitt på dagen, klager og sokk jeg, og han skal høre mitt rop. Jesus selv fyrt oss så den her daglig bønnerytme. Alle vangjellen de beskriver Jesus som trøkset det baker fra aktiviteten sin er fra B til besemte tider. Det findes 17 senere vangjellen med hvor Jesus bjerg. Det er viktig om at det ikke er sånn at vegan Jesus bjerg det er fastet rytmen, han treks jo vekk og vekk heller natt av frobe. Han bjerg spontant, men det er minst like viktig og legger mærke de Jesus faktisk bare etter en fast dag. - og det er en avvældende historisk dokumentation viser at det er så samt bare i trå med en jødisk tradition med temperetsryttmet - tre ganger om dagen, måren, mitt på dagen og kvelden. Akkurat som Daniel og Salmene. De fleste referensene til Jesus som bare skjer på denne måten. Ny testet med en litenologien, Scott McNeid, han oppsummer det. Jesus som bare inden for Israel søller ut med de kentepersoner deres formene kraftt. Jesus som bare spontant å regle meg sig. Han bare alene å sammen med andre. Han tømte ut følselningene med egnoor og han ble ledet at Salmene til å bringe framforgud det som trengs noen som han forgud. Han bare ville og just yli mok. En tidlig kyrkjen som var eneste vekkelse i kyrkestoren sette baketill og prøver jennenskaper. Vær ganger kjeren og spennens er det fokuset. De levde også et enn dragelig bunnen rutt meg. En apposkalisering så fortsette de sippelene akkurat det er mestende og stoppet. De bare som som jeg så hadde lärt dem. En apposkaliseringer tre enn så ser vi en dagig petere og hamnes opp til temperet med bunnes timer, klokken tre på et timelag. Hvordan vi senget 10-9 om tremp til ved middagstid, dagen etter mennes vi var på reise og nærmøtsebyen så gikk petere opp på taket for å be. Så når du har luert på hvordan apposkalisering klart å samle det hele menetens, er det en svær metropol til hastemøter og bennømøter for mobiltelefonen. Den før socialen medir så sideniligheten er at forklaringen er at de alle redde samlaser fast daglig for å be. En delt daglig bunnen rutt meg var selvsakt i kyrka i flere århundrer. Helt romrikke sluttet og forfølgelig det, og så skjedde det at for førstøen alle er et besøvn politisk makt og så miste alle på natte. Det er kallet saltheten som er sysk nokrom. Og bakre samletis og mister det også smaken for benn. Så liket det er så blir det først klosterne grunnlagt. Det er jo alt for 50 eller 405. Det er skjenkelt fordi det er noen som ønsker å videre før det er veldig sliver som en tidlig kirken hadde. Da kyrka blir koppel til makt så blir det en andre liv utvandene, derfor track noen får to nesette bakre for genvine, der kraftføle utdrykker fra tidlig tid. Det opprindelige munkene nå sent som ørkendt federe eller mødere var vannig mennesker som ønsker at fortsett å praktisere i Jesu og postene sengler vei. Og de set her ørkendtfellerskapene de bare gjenn som ville og hystylige munker. A postenisjernige det er den bibliske historieboka om den første kirken. Det er utfordret som lesden som helet og legge merket til alle de gangene står at de gikk for å be er nere de track sette bak de bønne möte eller de var samlas her i bøn. Jeg postenisjernige to lik etter pinsedag får vi en upsumering av hele av kyrka. Det står det at de holdt trofas fast i opppostelenens lære og fellerskapet. Det brødsprøtelsen over bønne. Det grøske oros med årsatt bønne er av å til årsatt bønne med det er skrevet i flertal. Og sånn synligheten er at det lykkes referert til at de holdt sett til bønnerytmen. Forneste fortelling er at Peter Johannes går til temperet fra B. Genom hele den bibliske fortellingen og videre inn i en till i kyrkjesund så var bøn selv i grunnmul i de kristenleiver og fellerskapet. Vi har inte gørt at pølhus instrerer kyrkjen til å be uravbret. Jeg tror at han har to ting i tankene. Jeg tror vi i en litt mer karosmatisforsamling er mer vant til nene og mindre vant til andre. For det første er, kanskje det er med en konstant indre tilstand at vi alltid er med Gud. Og det er en omtelig og bare som kjenner Gud snærver hele tiden. Det er ingen se, jeg kan gå uten, at han ikke er. Takk, tar det vel i toppefullt og postiv, så snakker vi jeg alltid i ben. Men enstant synligheten er en mindslike stor for at pølhus og så snakker man at holdere til denne bønnerytmen fortsett og be daglig. En mutation er noe som som besmen gjen mokker og når det gjør det så vil både kjærlighet og kraft blomstet fram. Så når vi har fokusert på bønner og når vi måtte dykger i denne, så får du slå vil jeg en ny måte og bepa. Men vi får slå den elgammelen. Akka som i sak et avrømstød, gravere oppe en brønner som fyllisterne og fylltigen. Vi gravere ikke en ny brønner, men vi ryder på høver og snaklet om og ryderplass og rynder. Vi har alltid da rote som har fyllt denne avrønne, så når den ny generasjon kan komme og dritte. Jeg lyst til genn ofte dag i bønnen som virker faktisk med en til å prøvk til seg å være. Jeg tror at en moderne kirkende er et desperate behov for kanskje aller elste praksis og det er en daglig bønnerytme. Vi kan ikke bare se når stalgige skal romantisk tilbake på fine fortelleringer eller vekklig siste siste sorte. Men vi har nette til å ta imot denne intersjonen om å faktisk leve det noe. Hvis vi ønske biblisk erfaringer, så må vi leve biblisk liv. En litt sånn. Tøffe måte siden på. Vi biblisk praksiser, men på et nytt stedet er nye tid. Og en sånn daglig bønneryt med det handler om trofastet og nå alt med kjærlighet å gjøre og ikke med lovisk rett. For Jesus var det å være med far. Det var han styrt bestelang til han sildet identitet og eneste veien til det samme livet. Psychologin David Bennner han skriver at discipline, det var for Jesus og bör være for oss forankelig i relation og formet alengsel. Gud førre fraver eller sett i kariterer. Men det handler om kjærlighet og har intimitet med Gud deren. Det er en utlevt intention om å la han være den første yperst i kjærlighet. Det er en forpliktelse og ikke følser det litt motkulturert. Det er et tånd i viser kjærlighet. Men han har listet med David Bøk, han definerer en forpliktelse som å bli forelsket i noe eller noen og der etter byggen struktur og handling er rundt. Det er for de øyblikene og for kjærligheten bakler. Er det glad i Jesus alltid? Det er uenig man. Ofte. Så en nettill opprasser i livet med en sånn typel ramme og levfond, sånn måte at når jeg er møtt i ruppe en situation og så kjenner at jeg helt uenig med Jesus måte møte det her på. Så jeg vet at jeg ikke mister Jesus der, fordi jeg vet at jeg møter han igjen klocka tre liksom. Jesus har vann innebake at det sammen av en inventert og stå bærer, han slettet åk. Og hva er nett opp det er en sånn daglig bønderighet med? Det er en struktur som støter vår dypisk til längsler, selv noe følser og stemningesviktros. Jeg ser igjen prøver å sette oss inn i den antikkelige situationen som de sippler med Jesus er. Det lever en tid uten i ffond, uten mange verslinger, uten klocker og likvælse bærer det på faste tidspunkt, hvor han er mulig. Men for Jesus og han sette følelse var det fællesskap med Gud, som er kjertet i den skan. Alt kjede før eller etterbøn, alt alt det prioriterte rundt bøn og ikke oment. Det er ikke så rart at det kan være så litt andre, det ser ut i det er det cirkeren i våre. Det er at noe sette alt det rytmen for litt daglig liv og noen markerer tidskann i en av de nye økkel. Og om sette hva det er så skylder du der, så stil det her spørsmålet. Det gjør det med hel. Om det er jobbund eller om det er bare næsten måltid eller om det er varslen opotellation eller om det er bare å sitte og vente på det skal bli helge eller skal bli fere. Det her som faktisk blir som driver tidsdig, gjør det det hele eller skjøre meg eller prøver å kontrollere meg. Bryrdes om et typest i velvare eller prøver å selve man åre. Formeløttet er til mitt eget beste eller blåser opp egoismen, lad dem her virkelig leve eller etterlatet dem er utmattet. Gjør det som står i centrum det definerer, og så formeløttet er etter sitt eget bilder. Men hva om mitt i vår egen verdag placerer felskatt med Gud Hans som er personifiskert kjærlighet? Hva om din evakene tanker blir brukt på drømmere samme Gud? Drømmere som er lik i store som er som lad ikke liker kommer. Og liker verdagsligere som i oss i dag det dagligere prøve. Hva om du starter der? Hva om du trækker tilbake mitt på dagen bare noen 2 minutter til denne bare noen sekunder? For det er alt andre kjemper om å merke som etter den løp av en dag. Men det er kunnige jeg ser som ønsker det alle beste for litt hjertet. Ingen andre er så fulkommen. Ikke noe mennesker, ingenting. Ikke noe projekt. Så friket var tørre. Trekk det at jeg sier, som tanle, "Has jeg gå på do?" Og hva er det sier? "Hher, Gud fulgkommen til kjælet, kan ikke du si at hale liv inn." "Hher, mitt i min dag." Fyte nede av dagen kan hva du bruke litt som hjemrestning på hver en fra jobb eller det siste øyblikende før du savner hva du får takke for dagens små og stor øyblikt får du mærke at himmeligintokjord var litt. Hva en hele dagen, dagen, en tillhørte Gud, hans en elskere uten og som helst behov for å kontrollere deg. Hans enn bare her omsorg for deg. Hva en din dag var hans dag? Da synes jeg vi hadde vært mindre slittne, mer fri, mer varme, mer myke. Det her er ikke en hylde oppfordring til med disciplinert og legalisert rutiner, præg og motobepa. Men det er et types stille oppreøret. Fritt valg må leve etter en annen kjæletse ordent. Lade annet vare den første kjæleten. Altså jeg prøver å bynne marsjere til en annen ryttme. I det tåg jeg som følger etter den ene sandekongen. Kinner og lå seg si du kommer for å få tilkong til jeg skal gå inn for en landning. Vi har flere eller jeg har. Jeg er jo øvn og gjort annen. Flere ganger en løp på det som jeg ser, så vi nevnt en bønnerbeggel så vekkelse i Tyskland på 17. av å ta det som skjedde en liten landspil som er et herrenhutt som bødger herrenskytte. Nå vil jeg se at du bak i både en vekkelsen, så se vi et sånn ekt de billade opprøskt trofaset til å gjese sjen om den. Det er så uventet starten på vekkelsen. Den skjedde når han er greven med et motion på navn. Nikke Goliars lydvik von Sincendorf. Han tokk i mot 48 flykninger. Så delt han eind om en sin og galt i alle steder og bo. Og drømmen deres det var om å gjennne vinnene der er radicale kraften fra den tidlig kirken. Men efter noen år, fem år, er det desillersjonerte, det kommer til en sånn ekt den er kjenelse om at deres egen delte enighet og egen vilje styrke ekkennokk til å drive fra denne versionen og den drømmen den lenge som jeg kjenner på. Vision der er klar inspirere. Men relationer med mellom det er rote til utfordringen i verkdagen. Den svarige til den versionen. Og konfrontert med sin egen svarket, så byner det slutte. Og b. så munker. 45 flykninger på det tidsmotet er forplikter seg til den disciplinert bønneryt med. Og bare fem år kjenere, så har den her lille landspyn med 32 husdanne. Jeg har pludselig startet at verdens historien største missionen bevelse. De startet med forplikten seg til bønner. Og det bønner med at de startet med de flykningen, det er på i kjøyere timere dørene. 7 dager i ruka, 365 dager åre. I hundra år. Det er så hva skal se på andre folk og tid i kalenderen og energi. Per def, så er det, så ser det. 4-5, sånne bønnerbevelser i dette rummeliksom. Det var helt enormt. Et hundra år med uavruttbøn. Den moroveanske veklusen var en hundra år i bønne samling, så forvandler den her lille landspyn heren ut til centrum for missionen på 17.00. Og ble kanskje en største katalisatorn for hele moderne missionen bevelsen. Så vi kan takke for at vi er her i dag. Og græder at de var ikke fanatik, det var ikke gjerne, men de var radicaler. Og radicaler utleder for at de lattinskore radikser som betyr rott. Det er rottfestet. De bler radicaler var voksen dyperetter, i ene som forplikter praksis. Og så valgte de tro for stesus, og så leder han de inn i mest uventere eventere, for alle de som vil fritt velger hans kjellet. Det begynte å be som munker på en vileste å erlegsdomat, og så endte de opp med en historie som åveg, selv løres egen, en ganska hyre ambisiøse vision. De kom utrolig med i lenger, men ekter av de kalder er alt det dyrt foranker. Og mannene på det spørt etterkant var egentlig hemmeligheten, og sin sindor fanns svarteselt på det spørsmåret, og svartet. Jeg har en lidenskap, og det er han. Det er bare han. Alltså, hanter er uintrocent. For denne han, ni senter om å forflikne jeg på, han verder og forflikken jeg på. Hei, hele tiden. Når de så fellet i skap i ordet, så skjedde noen som forandre og herede verden. For den står hanlad om kjellet. Den verkelsen, den har hanlad kommens strategie eller en typet ten point plan. Den har hanlad om en frell som forsvar, men det skal noe jeg dekket, da skammer en som reiser opp og sån siger, "Hell, det er ikke jeg fordømmer jeg." Når det er den historien vi lever i, så er den eneste logisk responsende, der å bli verne i den kjelleten i möte med han. En som daglig rykme akken snarvet i vekkelser eller typet trylletrykks, som skap måtte vekke opp masser kraft og tein under. Men der en vei, det opprøskt, trofasett, til kjellet, uttrykkigen og bunn, til den forpliktelige som var veldig gang på alle de vanne dagene. Godt srykket er bryte fram gjennom den som søker det først, som gøste lest for osdager, det krever mere enn bare gode intentioner og spontane inkjittelser. Det krever et ja. Og vi ser ja på brulufsagen, ja, men vi ser ja, ver eneste dag til hverandre. Jeg har et eneste øyvelig så utfordresit på det jeg har. Det krever at vi tør å bli. Jeg lyste gå in for en landning, der jeg kan få loft til å reiste, og vi skal be' litt sammen. For å få et avsjute, et type semester, for å få se innvigen sommer og starte den på riktig måte. Jeg tror at det som vi har snakket om i mye meren bare nøyte halvt år, men i mange måte å åre her, om vi har været David Stabbenakel, som vi har fått snakket om, at ikke bare er et spesifiktoefrost, men som er den biblisk version for kirken, vi har været som bønshus. Jeg tror vi trenger og tør å bli om de som Godladder seg. Vi blir konkret, liksom, Godt kan ikke du reise, da har vi Stabbenakel her i den tid i mitt liv. Et sondsted hvor vi er med deg hele tiden, og jeg er en typ i relationell ond litt virkelighet, men det er også sånn jeg kommer å gå her. Det her er jeg vil rote festen mitt liv, liksom, i fællesskabt med deg. Vi blir ofte som kollektivt, litt som generellt, litt som forallene, men jeg er tilut på hva vi skal. Jeg kan utfordere på det, på det som visste her, treffer visst der som, "Oi, jeg har lyst til at, liksom, at Godt skal være, jeg fællesskabt med Godladd, bønskabt, det er liksom dagene min, settreres rundt, hvis det her er noe som du kender, treffer jeg liksom." Og det er bare som, "Ja, litt, jeg tror vi har liksom en stund, ekstra jeg løper den, eller om det er som jeg vil velt opp hele limit." Det er en set hvor du er, hvis det er litt i jeg, det er så lyst til at du skal tør oss, og rett gope en liten hon, så bevei for hva andre. Så hvis det er noen her som kender på den invitation, til å prøve å leve, at det er sånn at det er hvor Godt ser ikke voksere og voksere, og innan det er livet etter. Så kan vi flotte rett opp en hon, og så kan vi beiligt sammen. Så fin, takk. Og så kan jeg ikke se det er litt rundt, alle sammen se det er litt rundt, og hvis jeg ser noen som har en hon opp, kan jeg ikke ta så samlas rundt den enkelt, det er så bevei. Bare en vel sin oser om at enkelt er det etter litt en god vel sin, og la han sveljer seg. Vi samlaser etter andre så bevei kort et minutere, Et minutter. -2 så beker det slutt. Det er fortsatt flere som ikke blir bedt for det er noen som har lyst å gå bak i ønne. -Takk jeg, sis. Bare komme hele om. -Komme hele om. -Så er det ikke for å være med deg som er løseng. -Mekke skapen har universefrelsen. -Mekke i hymelserien skapen, vi kan være med deg, sis. -Vi har haft lovet, vi har tilgang for din person for relation med deg, sis. -Helene må du røre opp en lengesel. -Ofne øynene vår røre. -Hvor å åpne dørene for oss, vi kan vandre inn i dette liv her, hvor vi vokser og vokser. -Til å bli mer og mer likt, er jeg, sis. -Komme hele om. -Hvor er det kommet, sis? -Hvor er det kommet? -Sjø har en drøm ikke bare for denne kyrkage. -Jeg tror det er for hele kyrkage. -Hva er det som blir som en bønshus som i eskaltet når han kommer rennsa til en plø? -Jeg tror egentlig i alle rådrefrester ikke er helt enige om det. -Fleingen som har lyst tilvringen livert litt som isolert i rare socialer i relevante feleskapen. -Hvor andre tører vi møter? -Hva er alt tenner at vi er en radical, prøv i tinget? -Det var med, sis. -Sjøres at vi ikke to oppligere. -Sjø er med. -Hvis kostner han der at vi oppre masse er det oppre nå. -Hvorfor skal jeg lyste være med? -Hvis kostner jeg at vi er en bedrentet til å byne å tro for ting. -Hvis kostner jeg også lyste være med. -Hvorfor jeg tror at den gavene og den måle, det vi strækkere og små, det er gøt sfulkommen, det er vi faktisk har eventet. -Hvor er det bare noen ting at den også til en glig no? -Alre den målet eneste prøksisen som både er en vei å et mål, det er benn, for måle er relation med Gud. -Hvor er en dit, er fortsatt relation med Gud? -Det er grænsespraynet, det er en grei lett, det er produselt. -Så kan jeg ikke legge en hånd på å skyle til å lise det alt i veldig syngeten slutt, men vi skal måtte gjøre det. -Jeg ber en kort ben om en bare veldig synse inn i sommen. -Om at denne her er tia hvor vi kanskje har fære sånn møter og vi sätter at hittet litt så møt og be gjenlig med Gud. -Nå hatt han sfortsatt skal lise om. -Velst sygn er så bare besamme meg over å denne resten ordentlig. -Jeg synes bare er beydig en veldig synelse, din godehet, din kjærlighet og fællig skattene og deg. -Od og vokse og ta sted, det stedet flas i hvertet hjertet dette rummet her. -Heltet med denne menneten her. Vi takker for denne sommen at du har planet for oss. -Hva du kan få loft til å gå i færlagt i gjerninger og ta imot når vi finner vile når vi finner fere. -Nå vi velger å stoppe opp, eller kanskje noen ikke forstopper, hvis vi jobber for at når det er sånn, må det vel synne være en. -Meg liv og liv i overflod. -Så bare måtte vi kalle være en av stippen. -Relarsjon og deg, du er en beste vi kan prioritere og så hjelp for så prioritere deg. -Jeg synes om, ja men, du loft et ting litt sammen før vi har slutte. -Hakfor at du hørte på vår podcast? -Hva er det spørsmål eller en skal du ha vit med? -Søk oss på med nettisiden. -Tonsbær for i kyrke.no. -Jeg har også velkommen til kyrke og brygga i tansbær. (Løske)