Søndagsteksten Joh 15:1-8 (2026)

Før du får høyre den her episoden vil legge inviterer deg til for oss konferensen 2016. 12.30.19, blir de konferanse i Oslo og avskiftafordagan er for angkrepp. Du får høyre om etter dyktige byrersytter som så fjivre ut, invalandre korbø, regnvere valvik og mange flere. Hvor vi taler blir Karl Truman, internasjon av kjent for sin klare samfunnsanvise og tydelig svar for at klassisk kristent perspektiv. Vi hopper å møte regge Oslo 12.30.19, så får oss konferensen.no for promeling og info. Velkommen. Velkommen til en ny episode av Table Talks produceret av den kristene resursia for oss.no. På for oss.no får du tilkant til 1.000 misafslide og byggeligere og korsforankran resurser. Hvil du vil være med å støtte at det er arbeid økonomisk, kan du hjelpe deg ikke av at det får oss på vips no.29. Vi hopper at du setter pris på dagens avisole av Table Talks. Da er dere hjertelige velkommen igjen til Table Talks fra Tim Sør i Kristiansan. Mitt navn er Bjørn Hindracher, arbeider vi her i lajskolen i Kristiansan. Her har vi med med Kudjemdahl, prædikant og forfetta. Og Michael Brunnen, som er præst i Handelk Kristiansan. Velkommen skal dere være og vi gjør som vi pleier. Lese denne Sørndagens Text som er fra Johannes 15. verse 18. Vi begynner Michael om å lese den og tar vi bare delen som en umiddelbare ting vi bett oss fast i hjelene av lesingen. Vi går litt mer inn på Sørndagens præg og denne kontexten for dette. Kan du lese texten for oss, Michael? Ja, og då lese vi også fra Johannes Avangelium, det er 5 kapeter, og vi lese det er versene 1 til om en 8. Og da er Jesus som taler. Jeg er desandre vinteret. Og min far er vinbonn. Hver greien på meg, som ikke bare frukt, har han bort. Hver og en som bare frukt renser han, så den kan bare mere. Der er alltid renne gjennom det ora jeg har halt til dere. Blir i meg, så blir jeg der. Som greienen ikke kan bare frukt av seg selv om den ikke blir på vinteret. Kan heller ikke der det, om der ikke blir i meg. Jeg er vinteret, der er greienen. Den som blir i meg og jeg i ham, han bare frukt i mengde. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Om noen ikke blir i meg, kaste sammen ut som en gren og vissner. Og grenen er ble samlet og kaste et på illen og brenner. Om dere blir i meg og mine or ble i dere, beda om valderer vil og dere skal få det. Ved dette ble mine far herlig gjort, at dere bare frukt i mengde og blir mine disse. Slik, Lydel, det hele jeg har høyet. Takse du har? Kjort var. Jeg har høyet en teksten som jeg har høyet et uttaler ganger og som jeg har uttolig lafog. Og så å bli var jeg en gang til det som slår meg. Det er denne uttolig av hengigheten og jesus. For hver discipline, alt dreier og så jeg om får holdet til ham. Og ikke det får hold i orden, så jeg er alt katastrofen. Så en gang til så er det som slår meg i möte det i jesus. Det som slår meg akkurat genom denne lesingen her var dette mye frukt. Det ikke bare skal vi overleve her, men og det er da Gud, eller jeg krister som sager for det vi synes livskrafta. Men der er mye frukt. Mikael, denne teksten bare med seg både en dyp-sjønet og et stort allvor. Begge deler på hengling også i korte tekst avsnet. På denne sidden er en invitation til å bli jesus og være en gren på hann som det vi entrer er og bare frukt. Som er utrolig vakert, men på denne seiden det står allvor. At man også kan høyge seg og kaste seg for vissene. Det er jo tema liv og død som vi ikke gjerne fra resten av bebeln, en gangel Testament, paktene og så vidare. Og det er interessant her knytte seg da ikke bare til Gud, men til jesusjøen. Vilken sundaget vi er inne på nå er Mikael, hva prøger denne sundaget som ikke gjore? Vi er jo i den eller på den 15 sundag i Palskittiden. Og når det er som blandant kjenerthæner, så kjenerthæner på skittiden er jo noen av et fokus på liv som kristle. Det er jo noen som at i Palskittiden så i tekstrekkene så kan man velge om man vil holde seg til en gamel Testament, lektse teksten eller om man vil over flere sundaget lese fra postlose jæninger. Så man ser at det her har noen med kristene, liv og gjøre. Det er andre teksten som man lese i den sundaget, enten fra Hosea, profet Nosea, i det kommer til Testament eller postlose jæninger 4, og så Romarna 11, perusprøtter Romarna 11. Og om at Romarna 11 er interessant til den sammenhengen, for der byener den tekst utsnyttet med at perus ser til derighedninger, og han beskriver seg selle som hedningene sappostel. Det leder oss jo inn på en tank om at kanskje dette er noe som kan ha noen med å gjøre med forhold med det mødre hedninger. Vi kjenner jo det fra andre steder i biven hvor de snakker som at noen skal podes inn på vinteret. Det er noen av de formuleringen her både i Rom og Breve og i Johans 15 er som leder tanket på noen sammen. Det er det nye livet, og det er det som er skjed i påskene vi er så offordøyd og da er med rød opstandelse. Vi inviterer statet eller lever ut etter nye livet om vi hører til israels folk eller om vi hører til folkene som vi kan snakke vid hedninger. Kjort, hvis du skal se litt grann om hvor vi er henne i Johans av en geil i denne teksten? Det er veldig interessant for vi er altså midi Jesuavselstale. Moses holder avselstale, Joss hva holder avselstale, Jesuus holder avselstale. Jesuavselstale fra Kapitifjorten til Seisen er jo en veldig stærk tale både om han støtsbeutning og om det er det med den heligon som kommer. Det er jo opplever den teksten midi, den peker både tilbake til kurset som ytgangspunkte for det livsfeleskapen vi får overha med Christus. Vi tror den, og samtidig frem over hvor pincen onden som kommer og som er den som sætter det livsfeleskapen i gang. Radforan hvor tekst så har Jesu sagt stå opplaus, gå herfra, og så begynner han å ta det om det sann i vinetre. Fortuntkorn er veldig ueine i erreiser de sagå eller er det to forskjellige tekster som her er blitt sat sammen. Vist i reiser sagå har de formentlig forkommet til gansemene, vandert forbi template og befrøv osalen og over templateen ganger en så var der et kempbesvert vinetre i gull. Kante være at Jesus peker i mørket og sier se og er matte og sige "Jeg er det sann i vinetre". Det er ikke vinetre i det, men meg er det der jeg så om. Og så har 6 ganger før i Johannes i vognetet. Så langt Jesus sagt "Jeg er med et predikalt". Jeg er livesbrød og jeg er vært en slis og så videre. Nu har det siste ganger en 20 ganger. Jeg har en talsymbol i gang og så. 20 talset er det viktigste talset i biblen. Den 20 ganger en "Jeg er det sann i vinetre". Det er et pæk og frem mot vam Jesus. Alle de se jeg er over og se er noe viktig om Jesus. Og her er vi helt enige centrum. Vi er lukket ind i et og gart nysklyssfælleskap med ham betruen. Og det er det han også regler i denne teksten. Den teksten vi øner jeg er det sann i vinetre. En av de tingene som du ører er der berøkter her nå er det kristologien lærer. Jesus kun ikke bare uttalt dette som en løren, profet eller vel med en terrabbi eller lærer eller konger. Dette tingene som man sier her i prasikin for noen annen rolle i Israelstora til som Jesus som den store lærer. Det er veldig interessant at ham brug går jeg er. På det kan vi jo forgøtsen av en annen musibog tre ikke samt. Vem skal jeg sier har sent med sier musis? Nå ham vi har sent at gyvet til Israel eller til trelle folk i jeg gøpt. Og så sier Gud jeg er. Så når Jesus er 20. av Johannes i Vangede sier jeg er og ser på prædikats, så får han jo både sagt, "Vem er han er Gud?" og samtidig "Vem er som Gud vasslagsbilder?" Vi skal ha ham han tein og selvfors. Det er veldig spennende bilder, det må jeg sige. Det er det, og det blir veldig stærkt når det er dette billig bruker, så det er understeket vel i klart for oss. Det skal ha det, så så når de bor av engang i verden, og det er jo helt unikt og stærkt vakker til Evangelien, og de er dyp og forendingen som den tror har med Christus. Det er veldig interessant, for det er det til å ta lo om liv. Christen de er jo organisation. Det er organisme. Det er organisklus for det skal. Og så tenger jeg, jeg er det sannere vindtre i alltså om en. Jeg er det virkelig Israel omtales jo hos oss i jeg er som Gud's vindtre. Så det er forholdt til jeg teksten du går op i gesand. Og det er et bildet som alle de sippler når hjørtene kjente, de tre Gud's folk. Og så sier Jesus jeg er det sannere vindtre. Den virkelig Israel, det er meg. Så han sier jo også i folk til det. Og til hjørtene folk gjør det synes velger til noe colossal stekt om seg selv. Han er Gud og han er det livsgrunnlag som alle som tror livet er. Det er helt sant, og det er jo ganske viktig, en glad vil leve jo i den tid, så har vi forsjovt kanskje alltid vært med en del forværing om forholdet med de Israel og gjør det folk og ikke nå alt det var, hvor det var og på hver ned. Men det er som du ser Gud undla gjer, må du snabde at Jesus som alle sanniserer. Det er en det tjenes av Pøyles, og han gjer de to til et er fisk så en og to for hjørtene og hætning i sin løte på korset. Det er for en løsfor. Alle sannikrisene, de tilhører Gud i Israel, det er en veldig spennende tanker. Det er en veldig spennende tanker, og man skal ha litt rette munnen, det skal ikke mye til for å få marklela på næstatningsstolog. - Men det har ikke noe mer statningsstologier gjør. - Da har ikke det. - Det er utvidensestologier. - Det er to. - Hmm. - Og i den første sætningen gjer det sande vintre, for Jesus tar en helt unik roll, og så ser for deg denne forkynderen fra Galilea, som plutslig går i nasi han er denstesanne vintre. Men en er statning i Gud, min far er vintre, som så at her er det ikke en som kommer inden bare si jeg er Gud, men jeg er vintre, og min far er vintbundet veldig nøyaktisk bråk om dette nye testementet, tenker ikke minst på den diskussionen vi har med våra muslimske venner. Jesus Gud eller ikke, sant, det er hinbevolentom når Gud var her. Jo han ser vankelig veldig nøye med å formulere dette som, at min far og jeg er sant. - Det er det beskriver jo for oss når det indretryntarisk for åle her. - På den ensenen så sim han jo at trehende er et nært mysterium som bedre tross og bekjendelse endet forstås, og som tid så sted, må det ikke være en forn for indra logik og egentlig korrent seg i trehenden, at den er et mysterium, men den er ikke noe i samsult. - Det er åren, menigst. - Det er åren, Gud er åren, og også er i såhensene. Så synes jeg jo det er veldig interessant. Net oppforholdet som du sier med en vintbund, og en vintre. Det er vintbundene som ansvarer, at vintre blir rendset, at de visste igjen og talsbord, og de som er leverende, de besjæres. Vi har så lett for å tenke det også som skal gjøre noe. Vintbunden er den som rends og ikke vi, og det er en uen litt røst og samtidig dyrt dyrte allvor som du sa Mikal. - Ja, og når du næver det, så må vi snakke litt om dette med bare frukt. Nå har jeg vel i mer faring med å dyrke frukt, men jeg vet det at fruktene på en måte, den kommer ikke for det greienene bestemmer seg for det. Den kommer ikke for det greienene anstringer seg. Men jeg tror noe vi lese ved en teksten, så kan det på tenselt hos noen frembringen for å skalde andre angst eller noe. - Det er stationstationsangst, men man hører at del skal bare frukt. - Og vi hører hvertfall på norsk så hører vi denne akte veldig nene. Du må bare frukt og da tenke vi er for ofte i mitt innere, at å ikke mener de med det samme de må jeg gjøre noe, når jeg er passen med for å frembringe frukt eller så ble jeg huket av og kastet ut. Og sånn har de at kåsten der for kjølnsvert. - Det er svært. - Og man kan ikke stærre samme med hele gjørlsen, sånn at du må bare frukt og det betyr egentlig bare å blette bare mennesker. - Ja, jeg har sagt det mange ganger i det siste. - Det er jo ikke så alt. - Hvor jeg beskriver så noe av som jeg sa just det, det er det indere forholdet i treneheten. - Det er så mange store mysterie om å komme igjen så klart frem. - Ikke bare her nå så egentlig helig jeg så avsett staller hvor det er en gjennoggangstetjonene er. - Det er det at den krisne, den troene, inviteres inn i treneheten sferdeskapen. - Inn i feldeskapen, mellom fader sånn og heljon. - Hvor vi reines som en del av det. - Det er en ganske stort. - Man har det perspektive på det. - Så kan man kanskje legge fra oss, eller tenke den, om jeg må gjøre det og det. - For det bare er frukt, så vil Gud være fornøydet med meg. - Det her er måtte skrive et hert ind i et dyptforthold i feldeskapen med en treneheten. - Og Gud, og Gud, og Gud, og Gud, vekker. - Og Gud, og Gud, og veider. - Og det er det han har igjen om jeg skal ha den hele mer. - Så det han har må vandre, og det er Gud, og det er veldig spennende. - Det er jo organisk billige. - Og på pavlige, første vorrindte det brøve told, legge med å lammene. - Og veldig interessant. - Træende og græende, legge med å lammene. - Samme bildet, helt forselige bildet og man samme på enn. - Det handler om et loggart, nesglivsfaldeskap. - Vil du nu, jeg skal? - Men om nu jeg må ta og som virker igjen om meg. - Og der ligger en rigvile. - Det kan blive passivitet. - Men jeg tenker det er at du stiller det til å råte. - Det er et forgivsusk at du får lov over reine med han erter og gjør det han har lovet. - Det handler igjen om å sige positivt, men det handler om å feste blive den som blir i meg og jeg har han ber. - Og jeg ordner seg at det er løfte til jeg ikke har han ber. - Og når vi har dette perspektivet med oss, så kan vi jo se at dette er egentlig en lovisk text. - Det er det også som vi lest i dag fra Iåndens 15. er den og sendt dypte vangelisk text. - Ofta så kan det bli sånn at vi lester og kan vi må bare frukt. - Og så tenker vi det er lovisk. - Og så sige jeg jeg er vangelig er noe lønner og det er ingenting du skal gjøre. - Men vi må jo passe på bare litt frukt likevel og være litt dårligt og gjøre det vi kan. - Det må man så selvfølgelig har ikke lagt til alle kjille med lovet i vangelig. - Men det handler om å steva som har vært. - Jo, så er det jo veldig spennende for det sier om noen. - Det tettetetet får hold med dem redferdig gjørlsen. - Jeg får alt gratis. - Redferdig gjørlsens frukt og i hele gjørlsen. - Bakset ut arretferdig gjørlsen. - Jeg kan ikke nå skal jeg gjøre mitt. - Men Christus er vår hele gjørlsen. - Sige først at gå in grein treppe. - Og det er jo på en måde i denne teksten sier. - Lager du bare frukt? - Lager du så selvfølgelig livetit. - Du nemte lovet vangelig om det er jo veldig, - veldig tunge, viktig, centrale, christene, begrepper, ekke mindstige, en lyttere tradition. - Hvis du skal forklart i helt enkelt på norsk, - hvordan ville du forklart lov og vangelig om? - Eller loven er det god befarer, at vi skal gjøre og vangelig er det god der gjort for oss. - Det er veldig korskvart. - Så god møt oss med sitt år, - men i hans ord er det to ulike ordene, - begge opp hans helighet, hans fullkommenhet, - som skapen i forgjøleutens skrappens krek, - en viktigheten når vi sammenligningene er så med den. - Det er kanskje noe som for svunner litt i grann for vår forkjønnelse, - at vi gøyte først høpstidda for å bekrefte, - men er noe med det god for å komme god et nyspeil av sig. - Og jeg tenker på det som vi har lert lov og vangelig om, - skal sjællendes, men de skal ikke sjælles. - loven så, ja, alt det gøyte krever av meg, - men skal det bli realisert, - så trænger jeg i vangelig, - fordi det bare er vangelig som sætter meg fri, - så gøyte vi at vi ikke er i meg det som gøy krever. - Så, så, den klassisk måten forstår du på her, - er nok at vi kaller loven, hun gøyts helvilje, - skal skapet etter behove hos oss for å se at vi trenger bifrelf, - vi trenger til hjelselser, - og det er gøyte ønske å rekke oss. - Og det er som er litt interessant i denne her teksten, - at når vi er medelig, - vi snakker om denne her frukten. Så det ikke snakker om massere grænene eller lufte de høyere opp, - eller vod de vi skal få oss til å være med frukt. Det fokus på guttsjærending her. Gjert i Kristus og i livskraften kommer genom her. Kom genom det fællesskaper, men guttsfadronsaktivitet går på klipping. Altså det er en aktivitet hvor han klipper vekk. Hva kan vi si, hva er det god, når han klipper vekkrener og rennser? Jeg har flere tre og i min hargå og hva er hvor? Jeg skal snart igjen så skal jeg bekyre. Jeg bekyre kjellen, hart nok, jeg har det en gart nok til å hjelpe med her på å siden. Jeg tog så det smertet langt i kjellen, men det var veldig godt for treerende. Det er jo det alvor. Det er også noe som må væk for at det ræsten skal kunne beire den frukt som er medent, som er treers mening. Og der skjer ingen ting, altså hvis du bare la tre stå, så mistet det på en måte, nu har sin frukt bærende evene for de trenger og besjæres. Og der tenker jeg delstet i bybalvor som du nemte, det er det med at det går an og går fortapt, uten Jesus og går det fortapt, sier skriften. På den andre siden som Christen så rænd med at gøyte jære, der kommer til å bli motgang, der kommer til å bli korts, på der på den måten herren for frem mye frukt i livetet. Så vi er alle sammen under rancelser, så starter vi væk. Og det er en uredig det tokt også, men jeg tenker også i en liv, hvor livet som stand i hette. Sykt om måtgang er forfølgelse, det vi opplever, der med til å kjøt, præsor og sente Christus. Vi bliver mye med at vi hænger ham, og der med så slipper han til i vår liv og forskabe det han vil. Så gøyte jeg en, og det er gøtsjernig, der jeg kan noe jeg gjør, det er noe gøyte jeg i livet mitt. Og Pøleus han utbroderer og dette bilder litt også for oss i Roman elve. Og når vi lese at vi må bare fruktate vise ikkje, bare frukt så ble vi kuttet av, så kan vi også med en sånne redukjonomistisk lestning, at det er bare fruktere av helgjøl, så som det har bare blitt bedre menske, så kan man blere redd for at vi sikkert klarer å blere menske, vi sikkert ikke klarer å legge aden og den synes som er slitt om det, så vil jeg blige kuttet av, men Pøleus skriver Roman elve, og så kan man ikke blere redd for at det er en kuttet av. Det er jo et vansktro. Og så synes jeg, hvertes tre er utrolig spennende, for der er Jesus altså til de sipplerne, der er aldriene på grund av de uger, jeg har taget til der, hva er det som rennser? Det er ikke oss, det er ham, det er det inne, det andre er, han sitter der med en jæng som man med å øvnligge, komotere stikke, er det de kan, der er sitter Peter som man med å øvnliggstår i øvvesterpræsens, går og fornækter Jesus på det groveste, der er aldriene, hvor det synes jeg er utrolig å bygge, han venner seg altså ikke til fulkomne mandensker som har fått det til, han venner seg til mandensker som om å øvnligge går og det, det synes det går han værte, og liker hvem seg han der er aldriene. Og det ser meg nu om hvor viktig han er og hvor stort, han s'offre er, at han er instantier renser oss, mitt i der vi sliter med sønden. Gamle maten lukter seg nu om at som Christen så er du på en gang sønden når rettferde, og det er jo det vi opplever, og hva er det her? Kjerketid, jeg kommer til kort så mange ganger, sier og gjør ting jeg ikke skulle ha sagt og gjort, eller måsett, som jeg bør det og gjør det sagt ikke sånn. Og så sier han mitt i dette, der er aldriene på grund av meg, og det er utrolig frimug. Det gjør jeg når jeg får lov til på den måten og vite, han vet hvem jeg er, og jeg liker hvem seg der er aldriene. Så som gjør jæll og jæssus, er det jo et sønsblod altså. På sammen måten så vi kan overfokusere på dette med å bære frukt og bruke det som en sang måte å skreme oss selv på. Så kan den jo på den andre siden. Og så byrner jeg å tenke på åke den her rekappingen og rensingen, så når har jeg graved nok i livet mitt, når har jeg becjent nokket, så har jeg sett nokket et allvar selv. Hvordan skal vi tenke om en sånn type introvert graving, en del sensediver menskar vil få få gå ind i seg selv for å prøve å se på rensingen og gjøre den grunde nok. Ja, noe det er ikke noe du hende visst om det er farbare vei. Da har vi vært innom noe centralig, egentlig har vi skimt mye dag og det er noe det vi gille i at der god som gjør dette. Ja. Den greien på et terebær ikke så selv, sånn til det er der tereen, der roten som bærer, og det er tre som bærer, roten som gir næring, som gjør at sevjen flyter. Det tror jeg er det centraler, at vi giller i det, at der god som handler her. Og faktisk. Ja, og jeg synes for det er nydelig å gå ut i hagen min nån også, når jeg vet det ved at jeg to hånd i snart begynner og for så vinde, og så ser jeg at alle redder så er jeg ansatsene til knoppene. Alle redder jeg saften sevjen begynner stiger opp i en grønnen bare er det å taj mot, og i dit en taj mot så kommer først knoppene, så kommer bladen, så kommer blomsten, og så kommer frugten. Det er gøtswerk hele veien, det er ikke regnens et øyblik, den bare taj mot, og så ser det øntret. Og jeg tenker, nej, du skal ikke satt der tilbake i Gustav, du skal stille der til rotet. Men Christen livet er frem for alt. Ikke det du gjør, men det har en har gjort, og det har en gjør. Og jeg tenker, veler de vores hamnenhanger, har man mange ganger, får du å nå streike? Ja, Jesus har gjort alt når de eller de en frællse, takker det op. Ja, men han er ikke færdig. Han handler fortest til at han arbeider i deg, og det du lever i livsfølgeskapet med ham, det jeg skapet og han fortest til at nytt i livet litt, og bygger sitt rik i ønnelig. Og dette er faktisk ganska viktig, fordi det finnes i dag oppleverende for Kjønnsø, som handler om at når du har blitt en kristin, så har du måtte til siddesatt. Når du er blitt en kristin, så har de dager fått fred med Gud, og når du bare går ut og fyrsjene er vangjelig, så må andre mennesker du kan få fred med Gud. Og så kjører man veldig hart på det spår, og så må jeg må gøylig mot tagelsen og frelsen blitt punkt, og så har det bare videre ut og sørg på at alle andre for det er det den samme. Det er viktig, og en mission er viktig absolut, men like veldig noe av det centrale er faktisk en seg et far om Gud, og det er et far om det er ikke bare parkere stundagende i ingressen. Og det er jo nettopp hemmeligheten det du ved at har ble liv og hos ham, og at han ved at forlå vi har både frelsisk og ond, og nyt liv i livet. Fokusert på Jesus, den som blir i meg, og jeg har hann bare, og der tenker jeg vi for alle, ondersdrek nok. Jeg handler om Jesus hele veien. Hvor vil du se kjørt? Blir i meg, den høres jo. Det er jo ikke i livet vel de rare uttryk. Og der tenker jeg i mange gang på apostljerningenen 2-42. Om den første menighetsdorter, de holdes atrofas, til apostlønnes, lærere, til brødsbrødelsen, til fællesgarbe og tilbønene. Herne har hjett oss noen smittler ord, nærdvoren fællesgarbebunden, og i det jeg lever, i det gøyte jeg hjett meg, i det jeg spiser for det store martborg, og høyte jeg degel for meg i ord. Enten jeg lollesser, det er lollessene, vi er ikke alle lesene, men alle kan vi høre. Så får jeg lova oppleverte, hann fyller meg, og jennens syre livet med siten jeg er. Ja, det er en ting vi ikke har snakket om, når jeg har oppdagdene ordene en teksten. Jeg er ikke snakket om det ordene, hvafor det er det bult vi har gjort. Nej, jeg er så kjølt, men det er en ganske på tæntsetninger, hvor jeg så ser om det blir i meg og mine ord blir i dere beda om hva dere vil. Og dere skal få det. Kanskje noen av dere har lyst til å love høre sin ord kort om det. Ja, jeg tenker jo der, Nen peker han jo på dette, hvis det er i meg og mine ord blir i dere. Altså hvordan blir han i meg? Vi ord. Det er igjen med ord, at ordene arbeider, og det er vi ord, kristus, ord i meg. Og ordene og uresetterbølning samtal med far i gang. En frukt er der han har taget bolig i meg i ganske. Så jeg tenker her, og du nett oppe understrek, hvordan blir det vi er noe de midlerne? Og dere tenker jeg jo også, hvordan kommer jeg ind i dette livsfaldeskap med kristus? Jus, jeg har pavde seg ord, men jeg siks. Ved det er ikke adale vi som ble døbt til kristus, jeg siks, ble døbt til hans dørt, for at like som kristus er oppreist, vi farder anserlig, at sker også vi var andre i nyt liv. Altså, du kan lukke meg ind i et døtt så livsfaldeskap med kristus. Forbindet om jeg med golg og tag og på skjermånd, slik at det gamle manden sker dømt, og slik at den nye manden skal det for ytfollesai i det onden for markt hos meg, jennemået, jennemfaldeskapet. Og derfor er det så hevlig. Kristen om man privat er en personlig sagt, men aldrig en privat sagt. Som kristen der døbt ind i et faldeskap, som skal styrke meg og hjelpe meg til at leve ytme en kristentor. I denne processen så blir man jo på en måte liker danes meikristus, unge veis. Og det er det som er kjerner også når du står "B" om vad dere vil. Og det er en bønnet i Gutsville. Og ikke til min ville. Det er en bønnet der er Gutsjertet, og ikke til min tv. Og den likerfarmingen trenger ikke, eller at den føles ikke som jævlig og mer, og mer hellig og mer og mer vellig gutt, men ganske ofte som en mer radical opplevels av en tilkartkommenhet overfor. Ja, Gud. Ja, ule halvespyg, hvis jeg får lov og nemle det navn. Hva en stor teologi første delen i 1900-talletilogge. Og hanskrivet lite hefter om andens følde. Og deres river hans andens følde er søndens følde. Jo mer den helig onn for magthus, da jo mer vil du se din søn, og opplevelen i en egen for der vi heter. Så veldig interessant jeg har voksenet. over i mig selv, og bliver mere og mere af hængere Christus. Og så har Paulus et videoen der lige løfte i andre korinter bredtretræ, og at denne i den sammenhænger han siger alle vi, som er ud til daget årssygen skuere herens herlighed som i et spahl, nemlig uverspahl. Vi får vandens til det samme bildet fra herlighed til herlighed, etter som det kommer fra ondens herrer. Det handler ikke om at tage sig sammen. Det handler om at han får lov og hjør sin hjæring i os. Og som Christen skal du få lov og rejne mere, at han gjør det. Hvordan har lov det? Jeg handler om Gud strofastighed. Og bliver i mig det, som du forklarte, som livsfællesskaper, vi inviteres av faderen ved størenens offor med den helgonskraft til at blive en del af deres arbejde her i verden. Så er det en del af deres fællesskaper, og opløber deres nærhet, og at de får tre enheter for levet i os. Og vi får lave den og tage til os, og den kraft og frem til det håb. Jo, og jeg tænker netop i fællesskaper. Det er at opleve, at du på den ene siden, ja, bliver fællesskaper sønnet. For en Christenmændighættes hjættet, der er med ligesom ikke skule hjættet. For det var sønnet og som var sammen. Så du ser så absolut den triste eller den negativ virkelighættent sønne nærder. Og på den andre siden, der er en gamle læser sange, som jeg er vælgelig laj. Hvor dejligt er, og møtte når ene man wandere frem en brodler og søst, der skar på vejen til sammen hjem, er som en kvegende luftning, som hernere og sender nærd, og styrke den tritte wandere på vejens besvärlighet. Jeg har oplevet vild under de bæsteste under i mitt liv, netop i den Christenmændighættet. Når fællesskaper befungerede, når vi sammen fik låver tilbage og oplevet herren værder, og jeg jækkte da fra så krænsøløstrik, for indelkære startet de helle i samfund, der er døende. Hvor der ure for kønsvent, og ret. Helt klar. Og jeg mener, det er jo det som kandetejner den sange, ikke det er ure for kønsret, eller ret, og så kræmenden for valgt det ret, som det står, jeg og Kønslarne er ikke sådan. Og netop i den sammenhæng, møder jeg ure, lever jeg i bønnen, modtager jeg den hellerne adver, og styrkees til den livsvandring, som jeg står i været der. Tak skal der have, når har vi brugt op, tiden var for denne gang, og fra Timssø, så vi hopper på et jennhør ved senere anledning. Då vil jeg se tak for at du valgt, og for mig legde denne besoden av table talks, produceret av den kræstene resurser jeg for os punktemannor. Driftinger og utviklingene av den nætsej av år, den er avængere gode og trøfasteste støtte spæller. Vil du jeg igaget til dette arbejde, då kan du gælde en via Vips nummer 2099, eller så kan du besøge at for os punktemannor for mig informationen om at kunne blive en fast i var. Han god dag vil jeg det.