Penger og menighet

Velkommen til Hamar Free Kyrkys Podcast. Bårdvision er å følge Jesus, deler Evangelie, sammenig generationene og bygger ny feldigskap. Les mer om oss på Hamar Free Kyrkys.no. Her er Thaon fra Sundagen skjøkkenste. Vi er snakker om penger i rondaget. Jeg skal snakke i dag også, og det er måte siste talet i en trest av en dagers talet. Vi er snakker om penger. Thron sætren, snakker om peng i først og snakker om penger og generositet. Grunntanken er at Gud er gir alle verdier over hele åren. Vi har britt gitt for å få valgt det på en god måte. Utfordres vi til å stå på at Gud er vår forsøgger. Han tar bare på oss også når du kommer til penger og endelig. Jo, Nare pratar for å sønde om det med penger og frelse. På en gang er det at frelsen kommer ene og lene fra Gud. Utfordringene er at vi har en tannens til å legge vår tilytte pengene våre. Vi har sett å være tryget i pengene og egen delene våre. Og kanskje også når du kommer til frelse, det er vi storde på hva deene våre eller prestation våre. I dag skal jeg snakke om penger og menighet. Er det siste talet med av dag. Vi skal starte med å lese i aposteljerningenen. Kapil2, hvis du har en biver, skal du slå opp der, og så kommer du også på tekst på skjerm. Men vi starter i aposteljerningenen. Kapil2 fra Vars, 42 til 47 og jeg lese i Esunalen. De holder til å trofas til apostelenes lære og til fællesskapet, til brødsbrittelsen og til bønene. Vær og en ble grepe til å er frikt og mange tegne og under ble gjort av aposteljernen. Alle de troene holdt sammen og hadde alt fælless. De soldte egen om den sine og det er deres eide, og det er til alle etter som hver enkelt trinkte det. Vær dag holdt de trofasammen på temperplassen, og hjemene brøte brøde og spiste sammen med opplyktig og jætelig glæde. De sang og lov fristegud var godt ligt av hele folket, og hver dag la her en tilnye som lov seg frelse. For en fantastisk verdag, de har vært hele byen ligt om. Vær dag kom denne til tro og at helt konger dette måtte ideal virkeligheten som biber den gir. Det må have vært en helt snodig stemning og dette starte av med pincen som vi skal fære om togjørker med 3000 mennesker som kom til tro. Hvis du lese og måtte studere en teksten som er nøsks ideal beskrivelse av meen ettslivet eller cirkensliv i Gutsrike, dette er første innbrikk i meen ettslivet i Gutsrike, så var det trofaste til oppostelen slære. Det vi i dag måtte nærmeste, vi har det er jo den nye testamentet. Det var det trofaste livet, det bare rythmisk, det oppsøkte en nattvæsfelskapet, det var trofaste til hver dag. Det var det trofaste livet, det bare rythmisk, det oppsøkte en nattvæsfelskapet, det var trofaste til hver andre, det sopper hver andre som familie, og det var trofaste til læren. Det var ideal med en etten. Det var familie på alle mulig måter. Det er trofaste etten, og dette felskapet kommer til utryk på den måten som kanskje er litt relant for oss i dag, nemlig at de solte tingene sine og ga alt til felskapet som tog var på alle. Velkommen til den første modellen av velferstjensen. De opprøttet rettlet en felsökonomie i cirkeln, og vi snakker de kom 150 stykker som vi stort sett erra på samtaget, vi snakker 3 000 stykker sprette utover husfelskap i hele i Rusalem, om en. Som hadde felsökonomie bare i Rusalem. De surker for mat og bolig til de som ikke hadde det, alt ble for valgt et sammen om mange av dere har måtte tilkje lese og dødert denne teksten her godt. Jeg måtte bint og lese biblen, så dette har vært en tekst som jeg stade i kommer tilbake til, for å prøve at de er det menet skal funke. Jeg husker jeg, og når jeg er bint og lese i se teksten da, og kommer til der, tækte jeg, er kanskje vi bare må selv alt, og noen av dere har gjort det og praktisert dette på godt og vondt. Detta har vært en tekst som jeg stade vekk, at man inspirerer og utfor av. Nå er til å låge det og forskjerne seg på den teksten, så er det mange ting man kan sige om dette principet og konceptet av at de solte alt de er i det og galt i felskapet. Og noen grunder, de må jeg kjent på en vold som takt nemlig til Gud. Det er dette skjedde i respons på evangelik, så de fik noe fra Gud og i respons på det, så gade alt de hadde tilbake til Kyrken. Det er så tenkt det vi gjer tilbake til Gud når vi gav til Kyrken. Så det må ha et vold som åvjivelse og tilit til at Gud ta var på dem. Og så orienterter jeg det første fremst til felskapet på hov. Mine behov er ikke centrum. Det er våre behov som er i centrum. Her er noen som ikke spiser, her er noen som ikke er klar. Jeg har det over, jeg gjer seg at alle kan få det samme. Og så det siste, men ikke minst som teologinet trekker fram, det er at man antar at de første kristene trodde Jesus skulle komme veldig fort i bake. Så det hadde en tank om at i løpet av kort tid så skal Gud skapen i hymne den nye år derfor tringelige tingene må være. Og så solte det alt og hadde alt til fels. Det er en få som idealisme som beskriver seg i sant. Og det er det som jeg realister, hvor jeg tenker det der er sjo ukorukte. Og det er det som jeg delister, tenker, "Jeg let's go!" Det er brytningen med de har jo trinet. Jeg kunne bode det en bobelig ha, så bare brukttingene minne på å tjenere andre. Men der er ikke trinet, og så bare han ser vi varandre ut i det. Den idealisme, innan den første kristene kyrke, fixer jeg en skikkelig reale tidscheck på 40 og 50 taler. Når den store hongersnøden i mitt østen og romerike kikkain, og menigheten rusar dem, den var skikkelig utsatt blant annet, fordi alle hadde jo litt, og mange hadde sju ta jobbe, og bruktte alt til sin på præk av vangjellig og til hva det fattede. Og de få som jobbe, de fik kanskje ikke jobb, fordi på 40 og 50 taler så var det ikke så godt litt lenger. Og det gjorde at denne meienheten på 30.000 mennesker i øresaren gikk konkurs. Det var ikke pengren, og gikk. Det var ikke mat igen, og gikk. Det er trinkt i hjelp til. Og dette tar oss videre inn i neste tekst i dag som vi kan lese om i andre korintibrev, kapitelin i 189, for Pølhus og de andre cirkne i romerike, bynner en vold som insamliksaktion, som Pølhus tar lederskapet og ser noe er en andel av jesokrop som lider. Og så ser ni ikke noen vurfer, dækken noen, då det samlet ikke er at han skammelig ikke, skammelig gjør ikke det som har skjedd i utsatt den. Og så starter vi min insamliksaktion, og så kan vi lese fra andre korintibrev kapitelin 8, vers 1 til 6, og så skal vi lese en del tekst nå. Det kommer oss på skjern, så heng med. Kapitelin 8, vers 1, og utover. Vi vil nå gjøre kjent for å søskje en vur store nodde, dyd av vist menigheten i Makkidona, den ansted en korint, så nå snakker noen med en avmenhet. For isin nød bred de har prøvet, men deres overstrømende glæde og dypefattet de har gjort en rike og vilje til og gi. De gør at det er evne, ja, over evne og for vilje det kan jeg bevitne. De bare intrængene om å få bli med på gavet og tjenet i helle sammen oss. De spørte, kan vi være så snill å være med og gi, ist det for at pølvis kommer å spørte, kan dere være så snill å være med og gi. I nye trattive kom fra cirken. De gav ikke bare slik vi hopet, men hører noe dette av viktig. De gav seg selv først til herren, så til oss slik Gud vilne. Derfor bav i titus, om vi gjør ferdig den gaven, som man aldri hadde byen til å hos dere, og da flyttet en blikke over til menet i Korint. Og så lest vi fra hver 11. Nå gjelder det for dere, og så mener jeg at ni går inn til å fulføre, som dere vil i gikk igang må dere nå vil i fulføre, alt etter evne. For når den gode villene artisterede, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har. Det er ikke meningen at andre skal få hjelp og dere har det trønkt, men det skal være likhet. Denne ganger har dere overflod og kan hjelpe den som lide nød. En angang har de overflod og kan hjelpe dere når dere lide nød. Slik blir det da likhet. For et vi blikker til kapital nye på næste sige vi bønneres og lese fra vers seks og utover, men det sige jeg en. Den som sår sparsomt skal høste sparsomt, og den som sår med velsingelse, kan høste med velsingelse. En ver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjertet, ikke med ulyst eller at vang for Gud elsker en gra giver. Gud makterer gi dere all sin grave i rikt mor, så dere alltid når alle forhold har nok av alt. Og jeg overflod til all go gjerning. Har mert enn ikke overflod til voldsont forbruk og kredit kortjell. Men overflod til go gjerning. For det står skrevet, han strød ut og gatt, eller at jeg har hans rettverd skal å til vare. Han som gir såkond til den som skal se og brø til å spise. Han skal også gi dere såkond og la det bære riklig, og la dere ser rettverdighet, bære rik, frukt. Da hører dere kanskje jennkrankene av vår far, ikke sant, gi oss i dag vår taglig brø. Dereskal har riklig av alt, så dere gjerne vil gi, og så skal takkens i går opp til Gud når vi overbring i graven. For denne tjensten, legge mærkte jeg at det er, for denne tjensten, denne Guds tjenesten, er ikke bare en hjelp for det hel i deres nød, den skaper også en overflod at tak til Gud. Når dere trofasne av fullført tjensten, vil de prise Gud, fordi dere valg lydde og becenter dere til Kristi Avangelium, og hele hjertet delte med dem om alle. Og det vil be for dere og lenge etter dere, fordi Gud har gitt dere denne overveldene nåd. Gud, ver takk for sin usiklig grave. Det er noe grunnpeng. Det gier først seg selv til Gud. Det er Vangelie som er i funksjon eksempel, utganspunktet for hvordan vi får valgte vår penger, det vi gier må se med utganspunkt i relation med Gud. Det er relation til Gud som er springbrette utganspunktet åde centrale i hvordan vi får valgte vår penger. Nån praktiske ting gi er hjertet og gi det dere har glædet til og se på det dere har evnet til. Nån gav er evnet, men så undersøker han, men alt skal se etter evnet. Du skal gi mere ender der du er evnet til, så må det være en ganske nøy som samtal med Gud. Men gi det du har evnet til, ikke gi med, men heller ikke gi mindre ender du er evnet til. Og så må det være basert i glæde, hvis man bynner å gi basert på frikt eller får det få tjenene nået eller man gi basert på tvang eller manipularsjon, hvis man bynner å gi for å få, da er det røv fra Gud. Og da kan man stoppe opp, og hvis noen står på en plattform og ser der det må gi nå til mig, så dere kan få dette fra Gud, da er det et stort rødt fra Gud. Da er det stans i metoda. Men poenge er og gi etter evnet, fordi uthåspunkter er at vi har fått og det vi har er ikke vårt. Det er Gud. Det vil sige du er i rikhusetet, eller pengene, strøyget at alle banken som er i rhuset, men så synes jeg det. Men enda du er mye eller liten, så er det faktisk ikke ditt. Det er Gud. Så hvis man gi mindre, så holder man tilbake det som tillører Gud, og da er det noe som oppstår i en spennende oppsenning i rørationer Gud, for det er en egoysme innebille. Nå skal dere gi, fordi dere har en aanggang, er det andre som vil gi til dere. Ful forgavnen. Og så kaller den Gud stenste. Det vil sige og gi, penger, er til bedelse. Der å tjenere Gud, der å prise Gud, og det som skjer når vi gi er at Gud fortak. Og så ser jeg, da skal de bynne å lengte til hverre, det oppstår en søsk generasjon med de å mene etne, som gjør at de bynner å elskere hverandre å lengte etter hverandre. Og så vil de bynne å be hverandre. Men det er Gud som for eren, det er Gud som for tak. Man kan jo, jeg trenger, når man, vi kunne ikke bare stoppe deg her, og så kunne vi være til i litt kort her. Og så kunne jeg teksten bare ut for å være det. For i tekstnis her kjør det er egentlig ganske. Ganske inn i vår moderne, individualistiske, forbruksorienterte og husorienterte norge. Men velfæst daten som sikret og trygde kassas som en nestesikret og huset, som det viktigste alt i norske konteksten, så blir så noe som dette egentlig bare en kjempe stort borr inn i hjertevort. Hva er i hjertevort? Så egentlig hvordan er det vi har sikretvort? Det jeg skal være alle min sikretsfølse, bygger veldig mye på at jeg vet at jeg kommer til å få pension av staten. Det jeg blir gammal, hvis jeg blir sjuk, er det staten som tar bare på meg, mest som så i lika dere. Og så indrektet dere for i dere i hjerte staten. Men der har ikke noe på at det er personlig investert i det. Hvis det kjer noe, så har jeg huset borg. Ståere deler av min tryggetføle, følser er orientert rundt ting og en metastørelse som i kaller staten. Så hele norske system er rigget for at jeg skal stå på noe anten god. Og så skal det se, at den norske velfæst staten er at staten har tatt over cirkens rollet. Alt dette springer ut av cirkens til jeg kunne arbeid hjemme sjukuppræge, sjukhus, skorer, alt dette. Det er bare staten som har sikker løresert cirkens. Og cirkens tjenste, så dette springer ut av cirkens. Men vi har egentlig aldri tattet tilbake. Vi har bare latt oss tjenne anlåen som ser stort på meg. Statens CEO, Lamai Vergud. Og vi lar om Vergud, fordi vi har sett et tryggetfølser. Det er et av uten av hva man dus. Den har tenkt på det. Kanskje du var nå der. Så bare betyr alt dette. Lama, måtte jeg gå inn mot landning nå med å snakke om to perspektive. Det er kollektive perspektive. Og det individuelle perspektive. Han er oss som menet. Menet nu, Rus-Alem. Hva frikter idealistisk? Og tokk kort siktige valg. Det gjør jeg at det smalt skikkelig etter noen tyer. Det utfor oss som menet å lederskapet enda meneten, til å få valgte det vi har som menet krokkt. Og få valgte lang siktig. Det gjenner samme masse siden for valgning og hvordan det vi har fått. Og gitt skal blive til mer. Jeg skal ikke gå så veldig mye mer ind i det, men måten denne mene er den også fællesskapene. Det er kollektivet for valgter, det vi har på, er viktig. Og det er ut for oss. Det er friklig dumt i sån å måtte å be til å lågere. Og å måtte ellste, hvor de færest av oss, det er kun en ellstråde som har økonomisk utant seg. Og sige, dere skal ledere enn deg. Jeg er litt god på biven, litt god på filosofi, pengir, akke min greie. Helvisk, så leder vi dette sammen. Det er derfor mener jeg et smøte, fordi da kommer den masse stemme sammen, og så kan vi sammen snakke om pengere økonomie. Og så blir min svaket avsjørt, og så blir fællesskapet stykke synlig gjort. Takk å pris for det. Da ikke jeg som skal få valgt å pengene, da ikke jeg som skal ledere det, det er vi sammen som skal gjøre det. En menighetsliv, enighetens liv i Gudsrykke, bygger på at vi gir, det vi har av gaver, talenter, tid og pengir tilver andre. Og når vi gir tilver andre, og fællesskapet, dette vi, denne familien, for valgt å være sammen, så er det som om alt var blir mere vart. Det forstørre effekt, det blir brukt mere. En hvis jeg skulle ut og lenne. Vi gir tilver andre, men vi gir først til Gud. Vi gir oss selv tilver andre, men vi gir oss selv først til Gud. Og her kommer kollektalen. Fordi når vi gir tilver andre, så innebærer det også, at det vi er som fællesskap, alt vi gir, måten vi er tyrke på, bygger på pengir også. Vi har et bygget å være på, med år 105 år var malt, og det, på godt åvnt, vi har egen deler, vi skal ta var på, vi har mennesker, vi skal ta var på, vi har barn, vi skal utruste, innholdt, det å være i cirke, koste pengir. innholdt, det betyr, at hvis du føler at dette er din cirke, her denne menetene er gjerndelig, så vil jeg utfordre her på å snakke med Gud om du vil gi fast, denne meneten, eller gi litt mer av det du har aldriet dir. Der er en ene suvering jeg kommer til å be, om pengir, til oss, innholdt. Og så er det viktig å høre at jeg siger til oss, fordi det går ikke til meg. Jeg er forlønne herfra, så jeg får litt, men det er til oss fællesskapet gir, asasel, til seg selv. Det gir ikke til meg. Jeg kommer ikke til å bevele om mere pengir, en "de" jeg sakrer at nå. Hvor mye eller hvor litte det opp til deg er Gud. Men hvis du kjener at dette er din fællesskap, så snakke med Gud om det, og så tror jeg at han vil peke på en emt eller hvor mye. Ok, Lass du ikke brikk opp på "de" som individ, samtom, for til å trikke nå, for å få det til å gi mer til oss, må nå hannere om hvordan du skal få valget det. Og gi at det du har, et noe ungelig gamel, rik eller fatte, det er en Gudstensdag. Det er til bedelse, og gi at det du har til Gud. Ikke i at vang, ikke i at frykt, men gi aglede, og hvis du kjener at dette gir meg gladet, og gi, det strekker meg litt i dana, men det, jeg kjener at dette gir og gjør godt i meg, så er det godt å få det filtere over der om du skal gi deg like. Vi synes at du gir at frykt eller tvand, da er det godt filtere på at man ikke kan skje gi, som i eller i til dette i dette. Det du gir, er en respons på at du første har fått, ikke bare alt du eier, men du har fått liv, du har fått evangere. Vi i respons, og så skal vi snakke om tiende. Hvor mange her er det som har hørt orte tiende? Men ikke forstå det. Vedant, for det er som krisensbrok, som bare går igjen, og som man måtte kante at det kan få gitt at alle forstå er va betyr eller hvad er. Lama forklare tiende er, tiende kommer fra det gamle testementet, og hamder om at et princip, om at tiden, altså 10 % av det du tjener eller producerer, det skal du gi tilgud. Og tanken var at du har fått alt, derfor skal du først gi 10 % tilbake tilgud, enten for man penge er, eller kjøtt, eller vin, eller korn, eller det du har produceret. Og så blir dette gitt dendetiden, ble gitt tilgud, gjennom og gide til templeet, og til prestene. Prestene har det ikke intekt. Så prestene trekt å leve noe, så de levde dendetiden, templeet var kjempersvert, og organiserte masse greier, og i templeet så praptiseert man oppført hensen, så gi til templeet, og til prestene var og gi tilgud, og du skulle gi 10 % først, og du skulle gi det beste hade. Det beste kjøte en beste vin, det beste kone, det beste tøystykke, det alle flotteste, det skulle man gi tilgud, for at kommunisere, jeg har fått av deg, du får tjenere det beste av meg. Det er det motsatte av egoismet, som man visste der. Tiden var en taknnemlighet og lov pristningskave. Og så kommer jeg til en ny testementet. Og en ny testementet ser egentlig ikke så veldig mye om tiden. Og det gjør det litt vanskelig. Skal man gi tiden det? Eller skal man ikke? Skal, og hvor skal man gi denne tiden? Og da kan vi lese i lykkas, kapitel, en ny. hvor Jesus er ideolog med de fariserere, og han kjefter litt på disse fariserne, og sørger, og hvor disse fariserne, og så sige han i kapitel i, men ved det er det fariserere, og så ved er et sånn utrikk på sørger, han sørger over fariserne. Ved det fariserere, der i tiende, og så, 10 % av minter, vinner du til å aldersåne skruensaker. Krider og grønsaker. Det er i 10 % av krider du åne skruensaker, til templen. Men dere overskjer rett ferdighet, og kjærlet til Gud. Og så sige han, det ender burde gjør oss, det andre ikke får sømmes. Det er kanskje det mest konkrete utrikk vi har, for jeg søser, der bør i 10 % noe med noe tyler den det, blir det ikke nyttasmentet. Og da tenker jeg at da skal vi være forsiktig som cirke, med å si 10 % jeg må det. Men da tenker jeg at jeg hele kan sige, tiende ser ut loværet princip, gjennom hele biblene, som vi kan navigere utifra. Og så ser du utlet at Jesus' undersreker, at selvom tid er noe man skal gjøre, og praktisere, så skal man ikke gjøre det som en religiøs prikt, men har kjærlet til Gud, igen, så har det en responsholdningen. Men at det også må komme samme med rett ferdighet og bare mertighetshandlinger, det vi sige, det vaker nok å bare gi, og sånn til et kjøpe seg ut, at det som er viktig for Gud, nemlig er relation til Gud og bare mertighet i alle mennesker. Tiende skal komme tilegg og være en del av et helhetlig discipliv. Penger kan være med aldri er stattet bare mertighet. Du kan ikke kjøpe deg ut av at Gud ville at du skal være et ferdig. Om du gir alverdens pengir, men ikke elsker Gud, og ikke tjener mennesker du rundt deg, så er ikke de pengar som vi har vært. Pørlø snakker du om dette i korintet brevet 13, hvor han ser at om du har profet et stala og marut de flotte sted tingene i kirken, og så ser den uten kjælet, så har det bare støy klingene malen og drønnene belle. Hvis vi ikke elsker, vi sikker det vi gir og gir skjære uten fra kjælet, så er det bare støy. Derfor vi må randse akjerte vårt. Jeg skal er lide dem med, jeg har kjøpt meg god som vi ikke er den skofte. Jeg er jytt for jeg tenker at dette er det mest effektiv og gittel. Jeg har lavet vare og gifte at jeg tenker at dette blir bare gå bare til russ, er det bakmen, derfor vil jeg ikke gi. Og så er en kost nytte tankig gang i stelle for at det springer ut av at jeg elsker. Og så er jeg mest oppdata som kommer ut av det, med den har jeg oppdata at jeg er gir. En sånn altruistisk holdning kolde sted. Velde moderne, Velde. - og på smådene ikke biblisk. Jeg fint det var opptatt at jeg effekt og kostnøte, - men nedsløs er opptatt jeg hjertet vårt. Ikke hva som kommer ut av pengene, vir er det for god seg av. Det betyr at jeg tror ikke vi prikter og gi tilprosent, - fordi spørsmål er ikke. Eller spørsmål er hvor mye kan jeg gi av alt det har. For noen er det 2%, 5%, noen kan gi 15-20% og fortalt ha mer en nok. Så spørsmål er virkelig å stil os er, - av alt det har hvor mye kan jeg gi tilbake, - til god i en landform. Og så er det noen. Det er en av svart fåganger, hvor jeg kommenterer hva andre cirkere rør. Det er noen teologisgeretting og cirkere som underskreker, - at 10-10% skal gå til menigheten først, - og så skal alt du gi utom det gå til andre. Jeg klarer ikke se i biblene, at menigheten lokal med en eten er stattere temple - - og prestit hensen i gamme testen dette. Så hvor du gi. - det bryer maknomen. Så lenge du gi tilgud. Om du gi til menigheten eller cirkeren helt supert, - men du kommer aldri til å høre fra meg, at 10% skal gå til oss først. Denne menigheten først eller de nok hal menighet først. Det er princippe. Klarer ikke jeg ser en nyteesmentet i det hele fått. Jeg mener at totalt fraverne i den nyteesmentet. Så hvor du gi, det er ikke så farlig, - så lenge du gi avkjallet i respons og iglede. Vist du varma gi til å ha med friket, konge, det er treis. Men ikke tenk at der menigheten først, - fordi menigheten er ikke guttsrikke. Vi er en del av guttsrikke. Du skal gi til guttsrikke. Det kan være en mye mye større endene menigheten. Sista praktiskeprinzip, starte i det små, - hvis du ikke gir. Tringer ikke hopperet på 10%. Begynne hvor du kjønner at dette i mye glæde, - her dette kan være mye gi, og så gi du derter. Jeg trengte å gjøre det. Jeg vakker klar for å gi 10%, men jeg bynter å gi fast. Till og med stationer. Jeg starte med det, kjentet, dette kan jeg i nå, - og så er økt, sakte mennsikker, jævnlig. Og så gi jeg det i dag, så får du det ikke vite om du er der. Det er ikke om så vite at jeg er veit ikke venn med denne kyrket, - eller hvor mye folk er. Det er det andre enn meg som tar seg. Jeg ser ikke der i lovbøkene. Ok. En som brekker, er friklige vanskelig å gjøre inspirerene, - fordi det er det som du snakker om meg og liv mitt, - og det blir veldig som konkret. Og så er det fem årsjørader i denne her. Og vant. Jeg vet at det kan være litt sånn hevlig. Men det jeg skulle ønske er at vi som fællesskab, - tør og snakker om pengir, og en sunnomåte. Pengir skal ikke være noe vi undrer oss, eller frikter, - eller ikke snakker om, og pengir skal ikke være det vi snakker alle mest om. Jeg har vært denne med en etnå år, på de 18 årene, - og jeg kan tæle på en hond antagang vi har snakket om pengir. Denne med en etnå snakker kanskje for litt å pengir, - fordi pengene våre handler om de sippelskapet vårt. Men vi er så redd for å manipulere det rett logi. Så vi har vært på enlig litt berøringsangst, - og det er kanskje heller ikke så bra. Ikke sant? For spørsmål er, hvordan står det til med ditt forhold og Jesus, - og utefradet ditt forhold til pengir. Bra, nå skal det forensere, og så kan loppse seg spennende for å komme opp, - og så skal vi avslutte dette. Men følgene. Alt vi gir, alt vi gir, - det skjer i respons og takknemlet, - til god som en givene, - og glad og skapene og krear til god. God skapte, verden, og han har gitt deg livspust. Det er i han du lever beveger deg og er til. Så du har fått liv som gav deg. Det er et sted å starte. Et avsted å starte er at God ga seg selv, - vei Jesus Christus påkorsche. God gav sin heljon til deg, - som sitt nærver, sin livgivene kraft, - og sitt venskap til deg som tror. God har gitt deg nå, - God har gitt deg frelse, - God har gitt deg alt du har for å kunde føle han. Det er utfranspunkte for all samtal om pengir. Vi gir ikke for å få tjenen og noe, - vi gir ikke i frikt, - vi gir ikke for å få tilbake, - vi gir i respons på God, - og så gir vi for å lenge deg God, - som en givene God. God ga alt, - derfor skal vi gi alt, - fordi da lenge vi han, - God ga livsetan, - og samlingene med det, - så har penget inden vart så sykt lite. Men det er lika vart så frikli mye. Så vi gir for å lenge God, - vi gir i respons, - vi gir for han er god, - og ta var på oss, - og da kan vi gi alt. Så tenker vi denne ståere, - kan få høre enda flere historienne tron delte. Jeg ga vi hadde ikke, - men Gud ga til oss å forsørge oss. Jeg ga og vi hadde ikke, - men så har vi hadde egentlig mer noe har lika vart. Jeg ga og så brukte Gud til å skapa dette. Skal vi besammen? Og så er det god tid i respons nå til å gå i forbøn. Tenet lys i lysgrubben skriver han noen i en bønlappe, - eller knelver korskje, - og så kan du få processere dette i bøn og tilbælse, - og hvordan er han en selgivende Gud, - en elskende Gud, en god Gud, - en forsørende Gud, - han som er far og som har omsørt for oss, - som har sin familie. Skal vi besammen? Her er Emil Skaffar, - takk for din ståere gohet over oss, - at du gitt oss livetspust, livetsgave, - livets Evangelium, - livetskorsk, - og livets on i oss vi bedrei. Jeg er på så gi tilbake, - alt vi har, - hvor de hjerte først. Lommen boka vår, - 10 vår. Jeg har svisst om i hvordan gi oss selv til var andre som fælleskap, - og takk for at de ikke er så mye mye større enda med etten, - og takk for at de gitt oss med etten som en familie og være del av. Vi måtte være flere, - måtte flere få låt lov, - hvor det er en del av et fælleskap som gi sig selv til var andre, - og som elsker var andre som søsken. Kom heller om. Vi skal have noe vi skal gi til, - og gi med av eller sånt inn så bedre om at du skal peke på det. Hvis du kjenner her at du ikke har hjitt hjertetit, - eller lommen boka det, - og hvittene i til litt i Gud. Så ligger i nettasjon klar til å snakke med Gud om det, - og respondere på det, - og gi han, - alt du er har. Så her var faderen og sund og den heljon, - som var her og blir en sann go, - elskene, - nærverene liv, i vene heller Gud. Og så er vi et til er vi et. Gesunnoen av men.