Ep 18: Selvfølelse

Synapsen Halløysen og velkommen til Synapsen, Høyskolen Kristianias egne psykologipodcast. Halløysen, jeg har vært i Bergen denne kvar. Halløysen! The God Native, som heter i Salla-antropologien. Ja, tydeligvis. Halløysen, hvordan går det? Nei, ok, jeg skal ikke prøve. Unnskyld, unnskyld til alle bergensere der ute. Jeg beklager det. Hva gjør du nå der i Bergen da? Henger du på bryggen? På bryggen. På bryggen. Jeg var faktisk oppe på Fløyen nå sist. Åh, der skjønner jeg det. Der er det fint. Og det var så fint her når jeg var i Bergen da. Jeg begynner på ekte å tro at det er jeg som tar med det fine været i Bergen. Fordi nå har det bare vært fint siste gang jeg har vært her. Ja, men Nora, du har bra karma. Ja, det er ikke sant? Er det sånne nye trapper, sånne Nepal-skjerpetrapper opp der? Har du lagt det på Fløyen? Nei, det er ikke trapper, det er jo sånn siksakevei på en måte. Siksake, både litt grus og litt asfalt da. Åh, ja, ja, ja. Så det er nice. Men vi kan jo først kanskje si at jeg heter Nora og du heter Lars. Yes, hello. Yes, hello. Hvis dere har lyst til å sende oss en melding, så kan dere gjøre det på synapsen-podcast på Instagram eller på mailadressen vår synapsen at kristiania.no. Bare sånn at det er sagt. Men Lars, nå er det lenge siden vi to har vært i studio sammen. Ja, siden før sommeren. Ja, jeg tror vi var i, det var vel juni eller noe sånt? Ja, ja, ja. Ja, hvordan går det? Ja, medium. Medium? Bra nok. Ok, uff da. Hva er det som ikke går så bra? Det ble ok det da. Ja, ja, jo da. Altså man kan jo ikke forvente at du skal være tryg og gammel en tid i hvert fall. Jeg hadde fått to barn på skolen før jeg kom hit. Ok. Og hatt litt glede og litt frustrasjon og hatt en ganske berikende dag allerede. Wow, og klokka er hva da, ni? Ja, hva er det nå, ni? Ja, nesten halv tid. Nei, men det folk kanskje er litt interesserte i andre folks liv, er jo litt sånn romantikk. Ja. Men det har gått litt tårlig med meg, altså. Nei. Ja da. Å nei. For før sommeren så hadde jo du møtt meg. Da gikk det jo veldig bra da. Ja. Så nå har jeg egentlig faktisk litt kjærlighetssorg. Nei, lar oss. Det er jo en del av livet da, men det er ikke så gøy. Nei, det er ikke noe gøy. Nei. Uff, er det lenge siden? Sånn var det, det er vel en måned siden kanskje. Ja. Uffa meg. Nei, så har du lastet ned dating-appen igjen og alt sånn da? Eller venter du litt med det? Nei, jeg får prøve etter hvert til det der, jeg har vel ikke, jeg må vel prøve det der, jeg må vel høre på den der episoden vår om. Personlighetstyper og sånn? Nei, om misattribusjon, personlighetstyper ja. Ja, det kan du også høre på. Men det var jo ikke bare en type jeg passet meg. Jo, du hadde jo ikke så veldig stort spørsmål. Kvinner som er NTJ, og det er jo 0,9 prosent, og jeg har aldri møtt en. Nei. Hvor er de? NTJ, ja nei, de, dette er altså en utlysning. Er det noen som kjenner en dame som er NTJ på Mybrigs? NTJ? Send melding til Nora. Men du vil også at de skal være glad i å være aktive, klatre, surfe kanskje, med på ting? Nei, det er ikke så viktig. Nei, det er ikke så bra da. Da er det større, ja, du kan ikke være så kresen når du har så liten surfe. Man kan gjerne strikke, men man må ikke kreve at jeg strikker, man kan jo ha litt sånne egne ting. Men det var det, hvordan er det med deg da? Hvordan har det vært i sommer? Jo, jeg har det egentlig ganske bra, jeg. Jeg er også veldig single da, så det er ikke noe nytt der. Jeg har ikke sett på mannfolk en gang i sommer. Jeg har bare vært sånn, nå orker jeg ikke mer. Så det er to veldig single skjeler. Eller var det du som ville være enslig? Eller var det det du ville kallet? Nei, vi snakket om det her med at det er lavt å gå i jeans når man er over 40 og sånn. Hvis du er 46 og ikke er i forhold, så tror jeg ikke det heter single. Jeg tror det heter enslig. Ja, en enslig og en single, det høres koselig ut. Neida, men jeg har hatt en fin sommer, selv om det ikke har vært noe dating da. Ja, hva har du gjort da? Altså jeg har vært mye, jeg bor jo i Sandefjord, som er en sommerby. Så jeg synes det er dritdeilig å være der på sommeren. Men jeg har også vært på Vestlandet og troffet dritbra på været. Jeg har gått Aurillandsdal. Det har jeg sett bilder fra. Ja, det er så fint. Det kan jeg anbefale alle. Det eneste var at vi holdt på å dave, for det var så mye vannføring. Så det var en elve vi skulle over. Vi hadde gått 16 kilometer, og det var to igjen. Det var nesten så vi ikke kunne krysse den elva. Da er det sånn, skal vi gå 16 kilometer tilbake? Men at du må gå med vann opp til livet, og kanskje bli nappa vekk. Det var helt vanskelig. Jeg klamret meg fast i en stein. Det var helt forferdelig. Jeg gikk med brødrene mine, så vi måtte nesten dra meg ut. Jeg var livredd for at de skulle falle. Men det gikk fint. Vi kom oss levende gjennom. Men da tenkte jeg, fy fader, dette blir min siste tur. Det var litt stor vannføring i Aksjava i sommer. Jeg skulle gå over elva, da var det skikkelig strøm, og jeg holdt på å bli nappa med. Jeg bare, hvor havner jeg da? Det er trist å bli funnet død der. Det er jo sikkert ikke så spektakulært som der du var. Nei, jeg vet da søren, hvor jeg hadde endt. Langt nedi en fjor, tror jeg. Så jeg har vært litt i Egersund med noen veninner, og på hytta, så det har vært veldig deilig sommer. Bare vært i Norge, da. Jeg så på Instagram at du var på noen konserter. Ja, jeg har faktisk vært på mye. Jeg har savnet det så fælt. Jeg er jo litt sånn musikkgeek. Så nå med pandemi og sånt, så har jeg veldig savnet livemusikk. Så det er veldig, veldig deilig. Så jeg har vært på Slottsfjell-festivalen, Fjordfesten, som er en festival vi har i Sandefjord, som faktisk er dritbra. Så hvis dere er i Sandefjord, anbefales. Og jeg var på Imagine Dragons i Bergen, når vi hadde gått til Erlandstangen. Så jeg har vært, ja da. Dette er jo så veldig rik og spennende. Og Maria Mena, og Possiro. Nei, jeg har vært på masse. Hva med deg, har du sett noe livemusikk i sommer? Jeg var på Øya-festivalen. Var du? Det var kjempegøy. Det så veldig gøy ut. Det var veldig gøy. Ja. Hvilken artist var best? Jeg tror, Aldous Harding var kjempebra. Her, kjenner du det? Ja, ja, ja. Det var helt killer, altså. Fy faen, hun er musikalsk. Spilte gitarsolo, som var på nivå med Jimi Hendrix. Så gøy. Spilte trommer også, det visste jeg ikke. Oi, hæ? Så satt hun seg bak trommesettet og bare hadde en vild trommesolo. Nei, oi. Nei, så gøy. Ja, fy faen. Det er gøy for sånne musikknerder. Ja. Som driver litt med seg. Ja, det var så kult i helt sånn spektakulært været oppe i Tøynparken. Ja, det var så fint. Har du gjort noe annet gøy i sommer, da? Siden ikke vi har sett hverandre i sommer. Jeg har pratet med Fredrik om det. Ja, det har kommet til. Ja, det har jeg sett. Ok, ikke fortell meg. Det er greit, jeg skal høre på. Du får høre på den episoden. Nei, det var ikke så mye spennende. Nei. Men vi skal jo litt, ja, unnskyld. Jeg har vært sykt mye på stranda. Ja, det er deilig da. Deilig med sånn somrer hvor man bare tar og chiller. Jeg har barn som elsker å være på stranda, og jeg digger det. Hater det ikke selv. Så det er veldig fint, ja. Så bra. Nei, men vi skal jo ha en ny episode i dag. Og vi har fått ganske mye spørsmål, faktisk, både på Instagram og på mailen vår. Ja. Om ulike temaer, og det setter vi kjempe stor pris på. Det er veldig gøy å høre hva dere har lyst til å høre litt mer om. Og en av de tingene vi har fått litt spørsmål om er selvfølelse. Ja. Og det syns jo du er helt klar til, Lars, for det syns jo du er ganske spennende. Veldig. Jeg syns vi har hatt veldig mange spennende temaer da. Placebo, hypnose, drømmetidning. Men nå begynner vi å virkelig komme inn i det som er sånn skikkelig viktig. Hverdagsliv, liksom. Viktig hverdagsliv, universielt. Også klinisk viktig for alle. Selvfølelse. Så det her er jeg gleden meg til. Ja, for det er jo ikke sånn at bare hvis man sliter veldig med selvfølelsen, at det å kunne litt om selvfølelse er viktig. Det kan jo være viktig for alle å skjønne litt, forstå seg selv. For alle også. Ja. Men det første vi kanskje må gjøre er å definere litt hva selvfølelse egentlig er. For det er sikkert mange som tenker nå, ja, men det handler om selvtillit. For eksempel, for det høres ganske likt ut. Eller selvbildet, kanskje til og med. Ja, det er to ulike ting. Selv, i hvert fall i hverdagsspråket så kanskje man bruker litt om hverandre da, men sånn psykologterminologisk så er det selvtillit, er målebare ting. Det er troen på egne evner, og hva du kan klare av prestasjoner. Ja. Så type 4 kan snakke 3-språk, kan gå topp 5% i Birken, får A på eksamen, kan synge 3 oktaver, er det noe. Målebare ting, det er selvtillit. Det er alltid forhold til noe målbart. Så selvtillit min for å være sånn, kom jeg meg over den elva her, jævla stærn. Hvor selvtillit har jeg på det? Hvor godt trett er du i forhold til det? Ja. Mestringstro da, på prestasjoner. Selvfølelse er den grunnleggende opplevelsen av egenverdi, og hvordan man føler seg i samspill med andre mennesker. Så det kan være helt uavhengig om man får A eller E på eksamen. For det handler mer om hva jeg tenker om min egenverdi som menneske. Ikke om jeg klarer å krysse den elva, men hvordan er jeg som person? Ja, litt sånn sett utenfor da. Hvis du har en venn, er du glad i denne vennen på grunn av målebare ting? Fordi han løper maraton på tre timer og tjener 700.000 åre. Eller er du venn med han fordi han er snill og morsom? Det hadde vært veldig nordgjort hvis jeg var venn med noen fordi de tjener bra. Det kalles gold digger. Selvtillit da. Men selvfølelse er at du er glad. Og det samme blir det i relasjon til seg selv. Er man glad i seg selv fordi man er en snill person og er sånn og sånn? Eller er man glad i seg selv fordi man fikk A eller B på eksamen? Ja, ikke sant. Så det ene, hvis man setter pris på seg selv fordi man fikk A eller B på eksamen, da er det mer selvtillit. Eller hvis det er de tingene man liker ved seg selv. Men hvis man er glad i seg selv eller verdsetter seg selv fordi man har gode verdier eller er en god venn, da snakker vi om selvfølelse. Da er det selvfølelse. Det kan ofte henge sammen. Hvis du får A på eksamen, så kanskje du får litt bedre selvfølelse. Du kan jobbe hardt for det. Men det trenger ikke å henge sammen i det hele tatt. Ok. For eksempel, jeg møter mye den problematikken som psykolog. Det kan være folk som har veldig, veldig høy selvtillit. Det er en advokat, han tegner to millioner i året, bor i Holmkolossen, har seilbåt, selvtillit og prestasjoner. Veldig, veldig høyt. Men har veldig, veldig lav selvfølelse. Kanskje er sånn deprimert, hater seg selv, dårlig relasjon til andre mennesker. Har sånn lav selvfølelse. At han kanskje er suicidal, tenker på selvmord og sånn. Men en annen person som kommer i terapi, kan være sånn målbart. Ikke så veldig høyt. Jobber som musikklærer på en barneskole, tjener ganske lite, leier en hybel. Har ikke seilbåt eller BMLO, men har veldig godt forhold til elevene sine. Elsker å være lærer, har mange gode venner, er glad i seg selv, har høy selvfølelse. Så det kan henge sammen, men det trenger ikke det heller. Det klassiske man ser når man kommer i terapi, er kanskje at man har høy selvtillit og lav selvfølelse. Høy selvtillit og lav selvfølelse. Det høres jo ut som en rar kombinasjon, når man hører du fortelle deg om det. Man vil jo tenke at for de fleste henger dette sammen, men jeg skjønner jo at det ikke må gjøres. Veldig mange henger det sammen. Det er noen tester man kan ta, blant annet den som heter MMPI. MMPI altså? MMPI, Minnesota Multifaceted Personality Inventory, som måler det her, og da ser man ofte at det henger. For mange folk henger det ganske sammen. Folk har ålert høyt selvtillit, er rødlegger, er god i jobben sin, vet det, og har god selvfølelse, er en god far, folk er glad i meg, så henger det ganske sammen. For folk som er veldig, veldig kreative, så ser man ofte at de har høy selvtillit. Jeg kan få til ting, jeg kan skrive en symfoni, jeg kan skrive en bok på fem bind, og så videre. Ekstremt høy selvtillit, mye høyere enn gjennomsnittet. Og så er det veldig lav selvfølelse, mye dårligere enn gjennomsnittet. Så det er en skrikende divergens avstand mellom de to. Nå tenker jeg veldig på Vincent van Gogh og sånn. Vincent van Gogh, Tove Knæs, veldig mange kunstnere og musikere. Det er høy selvmordsrat også blant mange av disse veldig kreative, kanskje. Du kan si den veldige forskjellen på høy selvtillit og lav selvfølelse blir en dynamisk motor, som de kanskje kanaliserer ut i kunst og kultur. Hvis du har medium-høy selvtillit, så er du ganske så fornøyd med selvtilliten, og du er ganske så fornøyd med selvfølelsen, så da har du kanskje ikke behovet for å skrive en symfoni om livet ditt. Du har det bra. Det er ikke så mye å skrive om, kanskje. Nei, kanskje ikke det. Det er interessant at det henger såpass mye sammen, og spesielt i kreative personer. Jeg lurer på hva det er i kreativitet som gjør det, men det er jo sikkert som du sier, dette med behovet for formidling av følelser kanskje også, at det også henger sammen med det. Ja, de slår ofte ut på litt skade. Vi kan snakke om hele episoden, den MMPI-testen også, men kreative personer slår ofte ut litt over gjennomsnittet på depresjon, angst, at de har litt mer psykisk ballast enn andre. Jeg skriver det, nå laget jeg et notat der, jeg skriver at vi skal ha en egen episode om MMPI, for det tror jeg kan være spennende. Har du tatt den, eller? Nei. Jeg er litt redd for det, for da vet du allerede for mye om meg, så tenk hva du kommer til å finne ut av det. På MMPI finner jeg ut det meste, altså. Ja, du gjør vel det. Jeg har mest respekt for den psykologiske testen som er. Har du tatt den, da? Ja. Eller du har vel det? Ja. Fant du ut noe om deg selv som ikke du ville vite? Jeg fant ut en god del, ja. Som regel. Men selvfølelse, det handler jo om oss selv på en måte, og hva vi tenker om oss selv, det handler jo også om litt, eller det henger i hvert fall mye sammen med hvordan vi relaterer oss til andre mennesker. Gjør det ikke det? Jo. Pierre Shea har jo en metafor for noe, eller han kaller det fjelltopper, da. Jeg kjenner litt til det fra før, ja. Ja, ja, ja. Pierre Shea er kanskje mest kjent fordi han er stadig tør i ruinen og sånt, da. Men jeg synes det viktigste bidraget, eller et veldig viktig bidrag for han, er den metaforen med fjelltopper, fordi hvordan han relaterer seg til andre mennesker er jo litt usynlig. Så han har jo, jeg får ta det fra starten, da, når man blir født, jeg, du, alle, så blir man et par år, og så er man veldig egocentrisk. Ja. Man er voksen fra en drøm, og så sier man til mor og faren sin at det og det skjedde, og så tror man foreldrene vet hva som skjedde før og etter drømmen. Man er sentrert rundt seg selv, er jo det egocentrisk betyr. Det er jo ofte som man hører, jeg synes det er et så fint eksempel, hvis man snakker i telefon med et barn, så vil de ofte si sånn, ja, den der, eller se på den, og så er det sånn, ja, men jeg ser ikke det du ser, jeg ser jo et helt annet sted på en måte. Men det skjønner jo ikke de. De har bare den der sitt eget synspunkt er det eneste man ser. De skjønner ikke at andre har et annet perspektiv enn seg selv. Og så blir de fire, tre, fire, det er litt forskjellig, da, så skjønner de, oi, mamma vet ikke hva som har skjedd i morgenhagen den dag. Hun har vært på noe som heter jobben. Ja, ikke sant. Mamma synes ikke spagetti og jordbær er det beste i verden. Hun synes noe annet. Vi trenger å gjøre mer sammen. Man kan se ting fra, så sier Persie, du kan se på deg som en fjelltopp, da, hvis man er på sin egen fjelltopp. Hvis jeg er det, for eksempel, så ser jeg utover livet mitt, fra mitt perspektiv, hva jeg liker, hva jeg ikke liker, hva jeg har opplevd, hva jeg drømmer om og sånn. Og så skjønner jeg, andre folk er på en annen fjelltopp. Men mindre noen, for eksempel asperger, de mangler litt av nevnen. Noen psykopater har evnen, men de bruker det. Så det er grunnlaget for empati, da. Jeg er på min egen fjelltopp, så har jeg en venn som har opplevd dødsfall i nær familie, så kan jeg midlertidig gå ned fra min egen fjelltopp og opp av hans fjelltopp. Det er jo empati, da. Sett seg inn i andre situasjoner. Se ting fra der de står. Det er bra. Men så sier Persie, ofte går folk for mye på andres fjelltopper av litt usunn motivasjon. Ja, hva kan det være? Det kan være veldig mange ting, men for eksempel sosial angst, da. Gå på jobben. Er på andres fjelltopper. Prøv å tenke hva andre folk tenker, og så oppføre seg utifra det for å bli likt. Eller mest for å ikke bli mistlikt. Du går opp på noen andres fjelltopp for å se hvordan de, eller du prøver liksom å forstå hvordan andre ser på deg og hvordan andre tolker deg, og så prøver du å tilpasse deg. Ja, prøver å si noe kult, eller prøver å være flink. Det kan være andre fjelltopp-problemer. Mamma og pappa sin fjelltopp. Jeg husker at det var en pasient, som blir 18 år, og så vil hun veldig gjerne begynne på sosial antropologi. Synes det er veldig spennende. Men mamma og pappa vil at hun skal begynne på jus, for det er jo så fornuftig. Og onkel har jo advokatfirma der han kan få jobb etter hvert, og hun har ikke noe lyst til det. Men det er veldig sterke fjelltopper, mamma og pappa. Og så den beste oppskriften til et lykkelig liv, er å leve utenfor andres folks fjelltopper. Det er rått, når man innventer det. Og det kan jo kanskje være litt vanskelig, og det er hvertfall hvis man er ... Det er jo fort å prøve å se ting fra andres ... Vi er jo laget litt sånn også, til en viss grad, at vi bruker andres fjelltopper, eller andres synspunkter, for å forstå ... Hvis man ikke bruker det helt, så er man litt psykopatisk. Både for å forstå andres følelser, men også for å forstå hva slags oppførsel er det som er akseptabel for meg. Man må jo se litt hvordan andre ser, for å forstå de tingene. Til en viss grad så er det bra å gjøre det, men som Pia Scheer sier, ofte har folk blitt for gode til den evnen til desentrering. Man er for mye på andres fjelltopper. For lite på hver egen. For lite på hver egen fjelltopp, og så forteller jeg det her til pasienter, om fjelltopper, og da er det faktisk sånn, oi, nå tenkte jeg ... Og så gir jeg det hjemmelekse, til neste gang. Følg med på hvor mye det er på egen fjelltopp, og hvor mye det er på andres fjelltopp. For det å være på andres fjelltopper for mye, det har to problemer. For det første, du er ikke på andres fjelltopper. Du vet ikke hva andre folk tenker. Du vil jo foretsette en slags rønkensyn eller noe. Ja, men du står sånn halvveis og prøver å late, sånn at det ser ... Hva tenker jeg på nå? Du kan jo prøve det. Ja, det vet jeg ikke. Prøv. Jeg er psykolog, den tankene sier. Du tenker på ... Kaffe? Nei, jeg tenkte på egg og bacon, men det var ikke ... Hva sa du? Egg og bacon. Ja, det var noe mat-relatert, eller sjøkost-relatert, ja. Så et problem er, hvis du er på andres fjelltopper, så er det ikke samtidig på din egen. Så det er litt selvutslettende å gå og være på andres fjelltopper. Så det å dyrke for å ha god selvfølelse, så fordrer det at man er på egen fjelltopp. Men hvis jeg skal hjem nå og finne ut, hvis jeg skal gjøre denne hjemleksa, nå skal jeg prøve å tenke, når er jeg på andres fjelltopper, når er jeg på min egen? Hva slags tegn er det jeg kan se etter, hva kan jeg se etter for å vite at nå er jeg på noen andres fjelltopp? Ofte merker man det med diffus uro, eller føler seg litt dårlig. Du er ikke forankret og helt til stede. Hvis du derimot er på egen fjelltopp, så merker du det veldig godt. Det kan være positive følelser, kjærlighetssorg, det kan være positive eller negative følelser, så merker du når du er på egen fjelltopp. Folk som er veldig lite på egen fjelltopp, den fjelltoppen er kanskje ikke så fin, det er ikke noe fine møbler der, kanskje ikke utsikten er så bra, kanskje ikke har trimmet hekken, kanskje ikke gjort det til et så bra sted. For mange pasienter er det et prosjekt, å være på egen fjelltopp, hvordan vil man ha det der, hvordan vil man få det til? Du sier litt det med kjærlighetssorg, når man har tøffe perioder eller ting man går gjennom som er vanskelig, så vil man kanskje enda i større grad prøve å unngå sin egen fjelltopp, for der er det ikke så koselig å være nødvendigvis, eller? Det er en psykolog som jeg er veldig, veldig fan av, Roy Baumeister, som har en teori som heter Escape from Self, flykt fra selve, en veldig bra bok som kom på norsk nå, Viljestyrke. Heter boka Viljestyrke på norsk? Viljestyrke, Will Power, og han har gjort studier der han ser at når selvoppfattelsen blir negativ, jo mer negativ den blir, jo større er motivasjonen for å unnslippe sin egen selvoppfattelse. Det er å være på egen fjelltopp, da. Og de flyktende metodene er ganske mange, det kan være litt sånn civiliserte ting, dra på kino, trening, være veldig absolutt. til noe annet, se på Netflix, binge overlevende, eller det kan være å overspise litt med usynlige ting. Selvskading, sånn at det handler om, selvskading handler jo ikke om at man vil skade seg selv, det handler om å påføre seg selv fysisk smerte som man ikke kjenner på den psykiske smerten. Rusmidler, eller kanskje det ultimate er jo selvmord. Veldig mange som tar selvmordplaner, det er jo ikke at de vil myrde seg selv, akkurat som noen ganger vil man myrde andre mennesker. Jeg vil drepe en andre. Nå snakket du som om det var en vanlig ting å gjøre. Men når folk begår selvmord, så er jo egentlig motivasjonen flykt fra seg selv, den ultimate flykten. Nevnte ikke du at dette var portrettert veldig bra i en film også? Eller en bok? End of the Tor? Har du lest David Foster Wallace? Nei. Fy faen sånn er den bra. Er den det? Jeg tenker det er den beste. Heter boka End of the Tor? Når han døde, nei han tok faktisk livet av seg. Fy faen meg. Den er bra den filmen også, End of the Tor. Ja. Han merker at han har veldig fjellt opp problemer. Han er tv-avhengig. Ja, ikke sant. Dette er litt før Iphone da. I dag kan han sikkert sette på telefonen hele tiden. Skrolle, skrolle, skrolle. Han sitter åpen foran tv-en hele døgnet. Må bare se på tv ganske høyt. Han orker ikke være i seg selv da. Fy faen. Ganske sterkt. Ja, End of the Tor heter den filmen. Ja, så den kan alle lese. Veldig bra. Hvis ikke dere har lest David Foster Wallace, så fy faen, det tror jeg er den beste moderne forfatteren jeg vet om. Det må jeg sjekke ut da. Ja, fy faen. Jeg får så mye boktips her, jeg må jo virkelig begynne å sette av tid til å lese. Jeg kan bli flink til å lese. Lesing kan kanskje også være en flykt fra... Hvis du vil ha en introduksjon til David Foster Wallace, så er det en klipp på YouTube som jeg har sett mange biljoner ganger. Oi. Veldig mange ganger. Som er en avskeds, graduation speech han har på et college. Jeg tror den heter This is Water. Ok, den skal jeg sjekke. Ja, den er bare 15 minutter til nå. Det er veldig inngangspunktig til han da. Ok, gøy. Han har... Det er to fisker som vet å svømme. Og så kommer en eldre fisk, svømmende mot dem. Og så sier de hei, hei. Hei gutter, hvordan er vannet? Ja, bra, sier han ene. Og så svømmer de videre. Og så spør han den andre fisken. Hva faen er vann for noe? Fordi det er så irre, så det vet de ikke. Sånn er det kanskje litt med fjeltoppere. Hvis man er veldig mye på andre fjeltoppere, alltid vært det hele livet. Kanskje litt oppdratt eller sånn hjemmefra. Så er det blitt vann. Man skjønner ikke at det... Man bare tar det fint. Så for mange pasienter som får vite om det med fjeltopper, kan det være litt sånn aha-greier da. Åja, skit, jeg er veldig mye på fjeltopper. Åja, ok. Men der sier du noe som også vi har fått spørsmål om egentlig. Hvordan utvikles selvfølelse? Fordi du er jo litt innom det hvis man er vant til det hjemmefra. Hva er det selvfølelsen kommer fra? Hvorfor har man den selvfølelse man har? Vet man noe om det? Heier du på noen fotballlag? Ja, Liverpool. Er det Liverpool? Ja. Det visste jeg faktisk ikke. Gjorde du ikke? Hadde du med Liverpool? Siden det var... Nei, han var med AC. AC, Milan? Ja. Jeg prøvde litt kul med AC. Har du ikke noe i Premier League? Nei. Nei. Men jeg er litt fan av Jørgen Klopp. Visste jeg at han har sånn veldig innsomnia? Det der er litt random. Åja, nei, det visste jeg ikke. Nei, så han greier ikke å sovne før 1-2 på natten. Derfor trener Liverpool så sent på ettermiddagen. Gjør de det? Jo, for de fleste lag trener på morgenen. Jeg bare så intervjumanen. På morgenen og så på ettermiddagen. Mens de trener på morgenen og så på kvelden, for han må sove litt på ettermiddagen for å hente seg inn. Så Liverpool har en annen treningsrutin enn andre lag på grunn av Jørgen Klopp sin innsomne. Jeg liker Jørgen Klopp, han er festlig. Jeg synes at intervjumanen... De hadde tapt, det vet jeg sikkert, en eller annen viktig kamp. Det var det om seriegullet, eller? Det var i fjor. Ok, ja. Jeg husker det ikke. Veldig viktig kamp. Da spurte han reporteren, «Will you, is this a blow to your self-esteem?» «Kommer du til å føle at du blir deppet?» «No!» «Hæ?» Men det var en veldig viktig kamp. «Yeah, but when I was a little boy in Germany, every day my mother said to me...» «Jørgen, you are amazing!» She said to me. «And every day, when I was a boy, my father said to me, Jørgen, you are amazing!» So I feel maybe I'm a bit amazing, is what I feel inside me. No matter what happens. For en deilig utgangspunkt. Ja, så tenkte jeg. Amazing. Flott, det er selvfølelsen, hvordan vi behandler oss selv, og litt resultat av hvordan vi har blitt behandlet av andre. Vi har internalisert det. Hvis noen har vært veldig glad i oss, gitt oss ubetinget kjærlighet og sånn, så er vi kanskje glad i oss selv, uavhengig om vi får A eller D på eksamen. Vi liker best å få A, men det råkker ikke den globale selvfølelsen. Hvis man har vokst opp med foreldre som gir litt sånn betinget kjærlighet, hvis du er flink, gjør det bra på skoene, har ryddet, så får du kjærlighet, så må kanskje bundet selvfølelsen litt usynt opp til prestasjoner. Optimalt sett burde vel alle ha en sånn Jørgen Klopp-foreldre. Hvis det er noen der ute som er foreldre eller skal bli foreldre, så si til deres bær, «You are amazing!» «You are amazing!» Ja, hvorfor ikke? Men man kan gjøre noe med det, det er ikke alle som har lært det, særlig ikke i Norge. Man er kanskje litt knappe med å si at man er glad i hverandre, i hvert fall i forhold til noen kulturer. Ja, for det er jo litt sånn kulturelle forskjeller på dette også. Jeg husker jeg lærte om emosjonelle uttrykk i kulturer også, så sto det, man kan være litt sånn knapp med å uttrykke følelser, men det kan også være litt kulturelt normalt, det må man huske på, dette er en amerikansk bok, så sto det, «Did you hear about the Scandinavian man who loved his wife so much that he almost told her?» «Almost told her?» Ja, men det er jo litt sånn skandinaviske land, man er jo dårlig på å uttrykke følelser, sammenlignet med amerikanere er jo veldig sånn «Oh my god, it's amazing!» alt sammen liksom. Men da blir det jo kanskje, ja. Men terapi handler jo ofte om å reparere selvfølelse da. Ja. For eksempel lære det med fjelltopper, lære det med forskjell mellom selvtillit og selvfølelse, ha noen knakkere å henge det på, og så ha det som prosjekt å utvikle en sundere selvfølelse. Ja, for selvfølelse er ikke noe som på en måte er statisk. Det er ikke som at man har en selvfølelse og den er den man har hele livet. Absolutt ikke. Man kan jo også kanskje ha vokst opp med veldig, så Jørgen Klopp-foreldre på en måte, men allikevel har erfaring, kanskje man erfarer mobbing da, eller et eller annet annet som rokker ved selvfølelsen, eller at man er i et dårlig forhold som rokker ved selvfølelsen, så det er jo noe man da også heldigvis kan jobbe litt med. Vi har faktisk fått et spørsmål fra en lytter. Kan jeg ta en kjapp ennå om mobbing? Ja, absolutt. Det verste med mobbing er jo ikke når det skjer at man blir kalt dum eller kjukk, det verste er at man internaliserer det, og går og husker på det, og spiller det av, og at det da er ødeleggende for selvfølelsen. Det blir sånn anti-you're amazing da, sceneffektene, så det er veldig synd for, veldig typisk da, la av selvfølelsen at man kanskje opplever mobbing. Ja. Det er jo trist også at det er alt det som på en måte, de negative tingene man hører, eller har hørt, blir så internalisert, og man hører mer på det enn positive ting som kanskje kommer senere da. Det er vanskeligere å få snudd den tankegangen. Negative emosjoner trumfer positive. Men du hadde et lytterspørsmål? Ja, vi har fått et lytterspørsmål, som egentlig handler litt om dette, hvordan man får, eller hva selvfølelsen bunner i det kanskje. Det er en som skriver at vedkommende jobber med å bli flinkere til å sette egne grenser i sosiale settinger, syns det kan være vanskelig å si fra på vegne om noen kommentarer føles feil, ender opp med at jeg blir reservert og jobber med egne tanker i stedet for å si fra. Det jeg lurer på er om det er min personlighet, og vedkommende har en personlighetstype ISTJ, om det kommer av oppvekst med lite støttende foreldre, som har hamnet under barnevernet som 10-åring, eller at jeg ikke er tøff nok sosialt som påvirker min selvfølelse til å ikke kunne klare å si fra. Så denne personen skriver at skulle ønske jeg var mer som en kryttende som ga en umiddelbar respons og ble ferdig med det. Dette er tydeligvis en veldig verbal person. Det var litt flere spørsmål i et spørsmål. Jeg tenker i et telepautisk sett, så er det viktigste hva man kan gjøre noe med. Om man er ISTJ, og det er litt på grunn av sin oppvekst, eller ikke, oppveksten får vi ikke gjort noe med. Men vi kan jo vedkjenne hvordan det var, og at det kanskje har gjort at man har lært seg litt uhensiktsmessige måter å relatere seg til andre på. Så det kan du gjøre noe med, hvis hun eller han, var det en dame? En hen. Føler tydeligvis ganske bra på egen feltopp, for hun kjenner jo at hun skulle vært flinkere til å sette grenser. Og da blir det jo, hvordan får man det til? Fordi sunn selvfølelse forbereder to trinn. En, kjenne etter. Dette er ikke bra for meg. Hvis man ikke kjenner etter, ikke er på egen feltopp, så kommer man jo ingen vei. Skritt to, sette deg til livet. Ellers er det ikke så mye verdt. Og hvordan skal man gjøre det? Mange har jo ikke lært det barndommen, så man må lære det. Litt som man har lyst til å lære seg spansk i voksen alder. Man kan jo lære hva som helst. Man må lære det kanskje litt fra scratch. Kanskje ofte blir det rollespill i timer med pasienter. Det kan jo folk gjøre med venner. Neste gang mamma kommer og er invaderende, nå skal jeg si sånn og sånn. Hvis man har trent på noe på forhånd, så er det mye lettere å grensesette. Hvis man skal bare vente til situasjonen kommer, så blir man litt vippet av pinnen, og så blir det litt sånn som det alltid har blitt. Så absolutt, det kan man gjøre noe med. Og hvis hun greier å si fra, aksepterer at hun kanskje ikke er en kryttende, men hun er som hun er, men du kan gjøre noen grep, så vil hun også få bedre selvfølelse av å sette ut deg i livet. Så det blir en positiv sirkel. Så bra. Det er jo litt sånn, det kan nok komme mange ting, og sikkert mye oppveksten som har noe å si, men det viktigste som Lars sier, er jo hva man kan gjøre videre. Hvor kan man gå herfra? Og det fikk du i hvert fall litt råd. Men det som også er litt ordentlig å tenke på kanskje da, hvis man har lav selvfølelse, det er jo, kan man få for mye? Du sier sånn om Jørgen Klopp som er sånn, I'm a little bit amazing. Men har han for mye? Nei, men da kan jo noen kanskje tenke... Jeg synes, når jeg prater med folk om det, så er folk som sier sånn, ja, men du kan ikke bli for egoistisk og narsistisk hvis du har for høy selvfølelse. Nei, det er, for å være glad i andre mennesker, så må du være glad i deg selv først. Det foregår litt det. Folk som er veldig egoistiske, eller skubatiske, eller narsistiske, de har ofte veldig lav selvfølelse. De går og kompenserer for det. Og så driver de og skryter, jeg har en ny e-tron, jeg vil kompensere for det. Så høy selvfølelse, å være på egen feltopp, gjør at du kan være mer til stede. Du er mer til stede for deg selv, men også mer til stede på en positiv måte og for andre mennesker rundt deg. Så det er bare en god idé. Hvordan er det man kjenner igjen at man har en sunn selvfølelse? Eller en bra selvfølelse, en bra nivå? Det tror jeg folk kjenner etter. Du har en indre kompass, sånn som hun sendte spørsmålet. Jeg vil gjerne bli flinkere til å sette grenser opp for andre. Når man er på egen feltopp, det er fint. Når du er på andre feltopp, så føles det litt diffust, urolig, det føles ikke helt bra. Det er noe som er off. Når du er på egen feltopp, så kjenner du at dette er bra for deg. Dette er ikke bra for deg. Man bare kjenner det. Det du sa til meg, det var ikke greit. Jeg tror alle mennesker har det. Hvis man kobler sin egen feltopp, så har man det indre kompasset tilgjengelig og kjenner om det er bra eller dårlig. Eller hvordan det er. Mye friluftsreferanser her. Kompass og feltopp. Det er ikke tiden her. Kanskje en ny selvfølelsesbok jeg skal skrive blir i takt med indre kompass. Jeg hadde kjøpt den, ja. Nå har vi snakket mye om selvfølelse, også litt dårlig selvfølelse, god selvfølelse. Hva kan man gjøre for å forbedre sin selvfølelse? Det er også noe vi har fått spørsmål om. Nå kommer vi på et eget eksempel. Kanskje du kan hjelpe meg med det? Eller var det lite spørsmål? Vi kan ta ditt eksempel først. Hva har du skrevet? Jeg har skrevet en del vitenskapelige artikler og en fagbok og litt sånn. Det ser snikkskrytt ut der, ja. Nei, dette er ikke snikkskrytt. Men det er selvtillitsting. Jeg har gjort det masse før, så jeg vet at jeg kan ting. Du er veldig god på det. Men det er selvtillit. Men jeg har skrevet en halv skjønnelikt bokk, vet du. Har du det? Hva handler det om? Det går på selvfølelse. Det går på selvfølelse, ja. Hvorfor? Jeg kom på det nå. Hvis jeg gir ut dine fagbokene, så ser jeg om folk liker dem eller ikke, så det får være opp til dem. Kanskje noen får bruk for det, kanskje andre ikke. Hvis jeg gir ut en skjønnelikt bok, som jeg har skrevet, da er det jo meg. Da går det jo på meg. Ja, jo. Så det vegrer jeg meg for. Nå er jeg litt ærlig her nå. Kan jeg få lese utkastet? Kanskje. Spennende. Dette boka skal jeg jobbe med, folkens. Bare be patient. Den boka her skal ut. Spennende. Men du er jo ikke sånn med musikk, da. Du lager jo sanger, og det har du ikke noe problem med. Nei, det har jeg ikke noe problem med. Men jeg har gjort så mye. Ja, så du må bare begynne å gi ut en skjønnelikt, vet du, sånn at du kan varme deg opp mot det. Du kan gi det ut under skjønt alias. Det er det jo folk som har gjort før. Det er spennende. Det har jo flere psykologer som har gjort det, ikke det? Gøy. Men ja, vi lytter spørsmål. Vi går tilbake til det. Det er noen som har nemlig spurt om, kan man gjøre noe for å forbedre selvfølelsen sin, og kan man gjøre noe for å hjelpe andre med å forbedre selvfølelse? Det er to spørsmål, egentlig, da. To spørsmål? Da har jeg samme svar. Kanskje den aller beste teknikken fra kognitiv terapi på selvfølelse er råd til en venn. Veldig fruktbar teknikk. Du ser deg selv utenifra. Hva vil du gjort i samme situasjon? For eksempel, hva kan være eksemplene? Jeg hadde en pasient i går som hadde gjort litt dårlig på en eksamen. Og så blir han veldig, veldig streng med seg selv. Det går veldig utover selvfølelsen hans. Så spør jeg, kan du si navnet på en god venn av deg? Så sier han, ja, Conrad. Jeg var vel sagt til Conrad hvis han fikk D på eksamen mens han trodde han skulle få B. Det var synd og sånt. Så sa jeg, Conrad har gått hele uka og har ikke fått sårt på grunn av selvfølelse. Det er jo bare en eksamen. Det var en veldig fin fyr. Ofte gir man bedre selvfølelse og orientert råd til en venn enn man ville gjort til seg selv. Så det kan man jo, det lærer pasienter oppi. Ja, hva vil du si til en venn? Og så begynner man å si det til seg selv. Ja, da skjønner du at du er sliten, at du har gjort veldig mye, det er ikke så rart du ikke fikk trent i dag. Og så er man mye greiere med andre enn seg selv. Jeg har hørt det samme med, tenk på deg selv da du var liten, eller se bildet av deg selv da du var liten, og ville du sagt de slemme tingene du sier til deg selv til det lille barnet på en måte? Man vil jo ikke det som regel, så det er litt det samme da egentlig. Og ifølge nyhetsforskning så er jo alle vi voksne bare barn som har blitt store. Ja, den føler jeg på. Så det er tror jeg det mest, hvis folk får implementert en råd til en venn teknikken, det er veldig bra da er du på egen felt opp. Hvis du er på egen felt opp så kan du være bedre venn og for andre. Ja, men så bra. Ok, gi råd til en venn. Er det noen andre? Vi har ganske mye fra sånn metakognitiv terapi og sånn, men det lurte det er såpass omfattende så jeg lurte på at det kanskje best å gjøre litt grunn til at det kanskje står en egen episode om det der. Er ikke det best da? Jo, jo, absolutt. Så kan folk få skikkelig innføring i det, så kan man ta noen konkret teknikker folk kan lære seg. Ja, men det synes jeg vi skal. Men vi har jo vært i en episode om lykke. Så var vi jo innom blant annet tre gode ting. Er ikke det også noe man kan bruke for selvfølelse? Den er veldig bra på selvfølelse. Da er det viktig at du ikke har fokus på prestasjon. Så man ligger på kvelden og skal sove. Hva er tre bra ting som har skjedd i dag? Jo, jeg gikk en tur med en kompis som er veldig bra til å prate om hvordan det gikk med forholdet hans. Det var noen ting vi ble snakket om. Og så var jeg spilt i en podcast med Nora. Det var veldig hyggelig. Det var et par ting allerede. Og så ting som har med selvfølelse å gjøre. Og så ringte jeg moderen, hun er her alene. Det var fint. Men her er det viktig å fokusere på hvorfor det var en positiv opplevelse. Sånn som at jeg ringte moderen min. Det var fordi jeg ringte, og fordi jeg spurte om hvordan det gikk. Eller når du hadde den praten med vennen din, så var det fordi du spurte og fordi du bryr deg. Ja, hvordan fikk jeg det til? Og så skrudde jeg lydløst på telefonen. Så tre bra ting. Da er det ikke å fokusere på prestasjoner. Men ting du har gjort som er bra for deg selv. Og særlig samspill med andre mennesker. Ja, så bra. Det er i hvert fall to veldig gode råd. Som man kan bruke hvis man har litt lav selvfølelse. Hvis man kanskje er litt mye på andres fjelltopper. Har behov for... Når du gjør tre gode ting, så blir du sentrert. Da er du på egen fjelltoppe. Så det å være det på kvelden, gjør at du blir det mer på dagen. Ja, får trening i det. Men det er jo sånn her med veldig mange andre ting. Det er nok ikke sikkert du merker forskjell første dag. Så du må nok holde litt på med det. Trene deg litt på disse. Etter to uker med tre gode ting, det er jo noen studier på det. Tre blessings. Så begynner folk å få ganske god effekt. Ja. Og det er ikke noen bivirkning med øyneøvelsen. Det er bare veldig fint å ligge på kvelden og tenke på... Ja, det er bare positivt liksom. Ja, bare hyggelig. Ellers har jeg en tips til. En veldig bra bok. Den er kommet på norsk nå. Om love selvfølelse. Melanie Fennell. Hvordan skriver man det? Det har jeg, men kanskje jeg skal legge det ut på Instagram. Det kan jeg legge ut på Instagram også. Også han som har vært litt innom før. Martin Seligman. Han har en bok som heter The Optimistic Child. Er det de to som har skrevet den sammen? Nei, det er to forskjellige. Den er en barneoppdragelse. Den andre er for voksne. Melanie Fennell er for voksne. Optimistic Child er jo hvordan bruker det her å få barn med bra selvfølelse. Så det er vel egentlig når jeg tenker etter det der Jørgen Klopp amazing opplegget. Satt i system. Optimistic Child. Det har jeg hatt med veldig mange pasienter som har kjøpt en bok av og blitt foreldre. Som har gjort det med barna sine. Som har hatt det veldig positivt. Så gøy. Jeg kjenner at vi må legge ut litt av hvert på Instagram nå. Det er både tips og det er bøker og filmer og litt av hvert som skal ut. Så følg med der hvis dere vil ha det med. Jeg hadde en pasient nå forresten. Akkurat. Hun var så veldig selvkjent. slutter opp med å være flink. Selvfølelse. Det er det nok mange som kjenner på. Hun vil gjerne ha vennene henne på besøk, og så må hun, og jeg kødder ikke, hun må gjøre husarbeid 4-5 timer før noen kan komme inn. Tørkestøv, overalt, man er helt plettfritt. Så det blir så høyt herskel, så da inviterer hun ikke henne med ned, men sitter hjemme på kvelden. Og så legger jeg frem alt det her om selvfølelse, det vi har snakket om nå, at jeg skal gjøre det man i kognitiv terapi kaller altferdseksperiment. Vi gjør et eksperiment på mitt forslag, så skal vi revidere hvordan det går. Ok, så var det at hun skulle invitere en venninne, og kun gjøre husarbeid maks 1 time. Mitt forslag var en halv time, men det var kompromisset. Fra 4 en halv time til 1. Det er jo en forbedring. Og så kommer hun tilbake, det er et eksperiment hun utfører, og hun reagerte jo ikke på noen ting at det var rått. Men jeg fikk gjort ganske mye på en time da. Og ja, så kanskje det er en bra ny regel å navigere ut fra, som man setter ut i praksis. Ja, da er det jo litt lettere å få besøk på en kveld, eller etter jobb. Så bra. Kan invitere med den. Så den andre damen, da var det det høres litt rart ut, men han var veldig perfektionistisk og flinkisk, og veldig selvfølelseknyttet på en måte. Så da skulle hun få sove seg på gjørsj på jobben. På mitt forslag, det høres litt rart ut. Men det er for å bryte opp i litt sånne regidere selvbilder. Hun skulle komme to timer for sent. Hun begynner åtte på jobb, hun skal komme klokka ti. Og så klart, hun sover jo ikke til klokka ni, hun var jo våken av alt. Og så kommer hun på jobb, klokka ti. Hun har ganske høy stilling, da. Arbeidsplassen var der, den var ikke gjennom jorda, alt var sjåfør, og folk sa hei, hei og sånn. Og så sa sekretærne, vi har hatt målmøte, jeg sendte deg et mail. Og så skulle hun si, ja, du lurer kanskje litt på hvorfor jeg kommer så sent? Og da tenkte jeg, var det for å stanne egne eller noe sånt? Når jeg har forsovet meg, å ja, det kan skje det meste. Ja. Det var ikke verre enn det, liksom. Det tenkte hun var livsfarlig, da. Så hun får liksom råkket opp litt i det regide flinkes byggverket som hennes selvfølelse er rammet inn i. Det vil jeg si, Lars, du er veldig flink på disse oppfølgninger av pasienter og klienter, med tanke på sånne ting. Det er jo kjempekult, sånne alferdseksperimenter. Det er så gøy. Kanskje litt mye boktips fra meg. Oxford's Guide to Behavioral Experiments in Cognitive Therapy. Den er gull, altså. Det er jo noe man kan få tak i selv. Det kan man få tak i selv. Det er en av de bøkene jeg bruker aller mest i klinisk praksis. Ja. Den er helt spekka med alferdseksperimenter på alt mulig. Så gøy. Ja. Da tenker jeg, hvis det er noen som kjenner seg igjen litt i disse tingene, prøv noe sånt. Det hadde jo vært kult. Prøv det, ja. Ja. Prøv det selv. Hvis vi har en egen episode om kognitiv terapi og metakognitiv terapi, så kan vi ha litt flere eksempler også. Så kan folk kanskje sende inn problemstegnere, så kan vi ha forslag til alferdseksperimenter vi kan sette i klima, så kan de rapportere hvordan det gikk. Det blir en episode. Følg med på Instagramen vår, synapsen-podcast, eller send oss en mail på synapsen.kristian.no så skal vi ta opp de tingene. Vi får legge ut når vi nærmer oss den episoden. Ja. Lars, jeg tror folk har fått litt inntrykk av hva selvfølelse er. Kanskje mye man ikke visste før. Man har lært litt om selvtopper. Fjelltopper heter det. Selvtopper. Og kompass. Er det Freudenslipp? Selvtopper, ja. Det var nok noe sånt. Ikke helt Freudenslipp. Selvtopper. Selvtopper. Jeg hadde Freudenslipp i dag tidligere. Hadde du det? Jeg lager en ny episode om kjærlighetsspråk. Så skal jeg skrive kjærlighetsspråk. Så ser jeg på skjermen. Kjærlighetssorg. Nei, Lars. Det er vondt i sjelen min. Erase kjærlighetsspråk. Vi får ha en egen episode der vi forklarer litt hva Freudenslipp er, kanskje. Det er ikke sikkert alle vet hva det er. Det er egentlig bare at man bommer litt. Men takk for at du har hørt på. Husk å sende oss melding hvis du har tips til episoder du har lyst til å høre. Eller innspill og tilbakemeldinger. Eller bare spørsmål som vi kan prøve å svare på. Så høres vi i neste episode. Ha det bra. Ha det. Undertekster av Ai-Media