61 - Ressursperson for ADHD

Velkommen til Psykiateren, en podcast om folk, fag og forskning fra Norsk Psykiatrisk Forening. Dagens gjest har lang og bred erfaring, både som kliniker og forsker. Og blant hennes publikasjoner står vitenskapelige artikler om både medikamentell og ikke-medikamentell behandling av ADHD, betydningen av behandling av ADHD med tanke på senere psykisk lidelse, og sammenheng mellom medisinering av ADHD og skader og senere kriminalitet. For å nevne noe. Anne Halmøy, psykiater, overlege ved Kronstad EPS og førsteamanensis ved Universitetet i Bergen, det er veldig hyggelig å ha deg som gjest i studio. Velkommen. Takk for det. Hyggelig å være her. Du, jeg leste en beskrivelse av deg på nett, og da sto det at du innehar en ressursfunksjon for voksne med ADHD i helsebergen. Hva betyr det? Ja, det er et godt spørsmål. Det er faktisk en del av, kan man kalle det, stillingsbetegnelsen min. For, jeg tror det er 15 år siden, hadde en arbeidsgruppe i helsebergen som ville se på dette med behandlingstilbud for voksne med ADHD, og hva som trengte seg av kompetanse, og så videre. Så basert på en sånn liten spørreundersøkelse hos klinikere og fastleger, faktisk, i regionen, fant de ut at det var veldig stort behov for mer kunnskap, og at opplevelsen av tilbudet var varierende, bare innen Bergensområdet. Så vi tenkte å ha, eller jeg var med i en arbeidsgruppe, det var snakk om å ha en ressursenhet for ADHD, hvor vi skulle ha tverrfaglig sammensatt av psykiater, neuropsykolog, psykolog, sykepleier, og kunne ha noen sånne saker, eller bidra til kompetanseheving. Så ble det aldri noe av, for det var meningen at de ulike DPS-ene skulle spytte i en bit av stillingen sin fra noen klinikere, og så fikk jeg akkurat tilbud om jobb i den perioden, og så fikk jeg da, vi kan begynne med Anne, så kan hun få 30 prosent av stillingen sin til en sånn ressursgruppe. Det var en ressursfunksjon, og den har blitt hengende ved, det står faktisk i kontratten min, og jeg synes det er veldig fint å ha den, men ja, det var en litt lang forklaring. Ja, så enheten, det ble deg. På en måte, og det som poenget med enheten var jo egentlig da å bidra til å øke kompetanse på ADHD, og kanskje også få til mer behandlingsforbud, kvalitetssikre for denne pasientgruppa, som jo da var ganske ny. Så det er egentlig, i jobben min nå, så har jeg jobbet som, som vanlig overlege, og så har jeg en del av stillingen min, som jeg kaller fortsatt ressursfunksjon, hvor jeg da både underviser klinikere, drøfter pasientsaker, forsøker å få til at vi vet hva vi kan tilby av behandling da, ikke bare medikamenter, men andre ting, så ja. Ja, så da betyr det jo at folk kan ringe til deg, og jeg vil egentlig gjette at du ikke får telefoner bare fra Helsebergen. Jeg får litt utenom også, og det er jo veldig hyggelig, for for meg så er det, det er virkelig en del av jobben som jeg liker. Jeg prøver å si at jeg lærer jo fra mange ting, sånn, både å lese selv, og ikke minst pasienter, men også klinikere, for jeg får jo så mange treninger, og jeg får alle mulige andre saker i fanget. Så jeg føler meg veldig heldig der, men selvfølgelig må jeg jo avgrense litt også, hvor mye jeg kan bli med på da. Ja, for det er liksom mitt inntrykk da, det er at nå er du sånn to-go-to-person på ADHD blant psykiatere, det er navnet ditt. Hvis jeg snakker om det, så er det liksom, da sier de, å, du må snakke om Anne Halmøy. Og da blir jeg jo sånn nysgjerrig på, ja, for det samme gjelder jo hvis man søker på nettet, så dukker navnet ditt opp. Og da er det sånn, hva var det som vakte din interesse sånn, hvis vi liksom tenker på når du begynte, og så litt hvordan har du gått frem for å skaffe deg så mye kompetanse i de årene du har holdt på? Ja, jeg tror som mange andre ting, så var det nok litt tilfeldig, men for, ja, faktisk over 20 år siden nå, da var jeg vel akkurat så vidt, da var jeg ikke ferdig spesialist da nå, så ble jeg invitert eller spurt om jeg ville være med i et forskningsprosjekt som skulle se på ADHDs voksne. Og det var Jan Håvik, som er både professor i molekylærbiologi og psykiater, som hadde tatt initiativet til her, og det var egentlig veldig nybrått, fordi det var jo før egentlig ADHD var noe man forholdt seg til i voksenpsykiatrien, så dette var i 2004, begynte å snakke om det her, 2005 var det jo sånn at DPS begynte å skulle gi tilbud om utredning. Og han var jo da også psykiater og var en liten skjerri på denne, kan ikke kalle det pasientgruppe en gang, for det var jo nesten ikke erkjent, men en del vokste som enten hadde hatt diagnosen i barndom, eller hvor det var mistanke, de var veldig hyper og litt sånn vanskelig å håndtere, også for det de kom til på DPS da. Så han satt sammen en tverrfaglig gruppe, og jeg kom inn, kom inn som kliniker, skulle intervjue disse pasientene, hadde sånn håret til mål om å rekruttere, tror jeg det var 500 pasienter fra hele landet, og vi visste jo ikke helt om de fantes igjen, men vi fikk tilgang til lister fra et sånt sakkyndig team som hadde forholdt seg til de pasientene som i barndommen hadde ADHD og skulle fortsette med medisin i voksenalder, de hadde vi egen en sånn registre for, og vi fikk lov å skrive til de og spørre om de kunne tenke seg å delta i et forskningsprosjekt om ADHD. Og vi fikk ganske bra respons, eller det tar jo tid å rekruttere. Men i hvert fall så kom jeg med og fikk være stipendiat i noen år her, og jeg tror at det var, det er jo som forskning ellers, du begynner å forske på noe, så blir det jo bare mer enn skjerri å få mer spørsmål. Og det var jo, ja, også internasjonalt, ganske lite på ADHD som vokste da, men det var jo midt i den boomen, sånn at det startet jo på en måte å bli mer, dette er noe vi må forholde oss til også i voksenpsykiatrien. Og da jeg kom til som stipendiat, så begynte jeg tilbake i klinikk, det var det jeg hadde lyst til. Og det var i den forbindelse der jeg tenkte, hvordan kan jeg kombinere klinikk og forskning, og fikk dette fine jobbdelingen ved å jobbe klinisk som overlege på en annen poliklinikk, og denne ressursfunksjonen, og fortsette med forskning. Så jeg tror det er kombinasjonen av at jeg har holdt på så lenge med dette faget, og fått gjort det på ulike måter, både forskning og klinikk, som måtte fjule hverandre, som måtte fjule hverandre, som måtte fjule hverandre, så når jeg har disse ikke-kliniske dagene mine, så gleder jeg meg til pasientdagene, og vice versa. Så det gir veldig påfyll til hverandre. Og for min del så tror jeg det har vært veldig, ja, både at jeg har holdt på så lenge, at jeg har forholdt meg til det på så mange måter, og så er det ikke så veldig mange andre fagmiljøer fortsatt heller på ADHD hos voksne. Det er jo, hos barn er det jo mange som ser på det, så derav sikkert mange henvendelser, og vi er jo et fagmiljø i Bergen da, på det her, så vi får, mange av oss får jo mange henvendelser. Og det er fint, men av og til så tenker jeg at det skulle vært enda flere rundt om, som hadde det som sånn hovedfokus i forskning og klinikk. Ja, og det, vet du, når du snakket om liksom årstallet da du begynte og sånn, så plutselig så husker jeg at første gangen jeg møtte en voksen person, det var jo rundt, det var rundt 2000, og da var det en mann som kom til poliklinikken hvor jeg jobbet, hvor det var spørsmål om ADHD. Og jeg skal jo ikke påstå at jeg kunne veldig mye, men jeg prøvde nå å finne ut av dette da, sammen han og jeg. Og det var egentlig, han hadde egentlig bare et veldig stort behov for å forstå seg selv, for han hadde egentlig klart utrolig mye. Han var sånn kjempekreativ og energisk og på en måte et energinivå av en annen verden, altså en veldig, veldig hyggelig og spennende person. Men han liksom tenkte at det er et eller annet, og så måtte vi bare sitte liksom og pussle det sammen da. Og så landet jeg på en diagnos, og da var han fornøyd, for det var egentlig bare det han ville. Han ville ha en slags, noen slags briller å se seg selv igjennom. Så det, jeg bare kom på det, det var en helt sånn assosiasjon bare, men jeg kom på det når du snakket om det, og da var det jo, jeg kan ikke huske at det liksom, i hvert fall ikke mange, og det var jo ikke noe særlig opplegg rundt det. Så det ble sånn, ja, ja. Men nå, som du sa, at nå har det blitt oppmerksomhet på det, har du, altså vet du, hvor mange er det som oppsøker psykisk helseværen i voksen alder med spørsmål? Altså, du nevnte jo noen som har fått diagnosen i barndommen, så det er liksom en ting, men så er det de som kommer i voksen alder, og kanskje ikke da, sånn som han, min pasient, som ikke har noen diagnoser. Det er jo det aller fleste, så vi ser ikke så mange, og jeg vet ikke akkurat hvor mange vi har på poliknikken, de talene øker jo hele tiden, både faktisk og andelsmessig. Men de aller, aller fleste, hele den tiden jeg har holdt på egentlig, er jo folk som ikke har fått diagnosen som barn. Og, ja, kunne lure på hvorfor det egentlig, men en teori eller en tanke er jo at, man tenkte jo at barna vokste dette av seg, og det er jo fortsatt noen som, som, som, ja, får mindre symptomer, kanskje har de fått rettelegging, ikke minst behandling, som gjør at de har kommet på et eller annet spor. i livet hvor det fungerer greit mens de som ikke har fått diagnosen, der har det jo gått en del år ofte hvor det har trøblet seg til, og de nettopp ikke har skjønt hvorfor sånn som du sier, og så er det de vi ser som regel, og siden jeg har holdt på såpass lenge, så ser jeg en endring der, for i starten var det jo veldig få som lurte selv på om de hadde ADHD de kom for depresjon angst, rusproblemer navsendte de, for de fikk ikke til noe tiltak og så var det litt sånn å tenke tanken ADHD, se om det kunne være noe underliggende med det, mens nå har det jo vært, og så kom også den gruppa som hadde fulgt sine barn til utredning og som i den fasen de skulle gå gjennom symptomer i barndommen så sier de, dette er jo akkurat som det er og så tenkte jeg, aha, kanskje det kan være det jeg strev med mens nå er det jo veldig mange unge vokse som kommer og selv lurer på om de har ADHD fra scratch, altså henvisningen er at de lurer på det, fordi de kjenner noen, har lest noe, sett på TikTok og de tenker at dette kan være forklaringen på at de ikke får ting til i hverdagen eller i studiene sine, og så videre så det har vært en endring fra at de selv ikke tenkte på det kanskje, og heller ikke klinikere til dette nå er faktisk henvisningsårsak for veldig mange Ja, og er det altså er det ofte ADHD? Når de kommer og strever med noe? Ja, det altså, av de som kommer og lurer på om de har ADHD, så har jeg lurt på hvor mange setter vi ikke diagnosen på, og det er nok mange som ikke får den, men nå er nålet jo blitt så trangt for å komme til. Vi hadde en sånn har jeg hatt sånn henvisnings avslag på henvisning på mellom 50 og 100 prosent, den har bare økt, så jeg tror en konsekvens av at så mange blir henvist er at veldig mange flere blir avvist sånn at de som faktisk kommer inn, der er det nok ofte at de om de ikke får ADHD, så får de i hvert fall det eller noe annet og at man tenker at det er noe, men vi ser jo ikke den store gruppa som kanskje lurer på det, og som aldri kommer til DPS da. Ja, og det går det jo an å tenke mye forskjellig rundt, og det vi skal jo vi skal jo komme inn på litt av det også senere, så vi kan vi kan ta det da, men men det er, altså du har jo du har jo sett på så veldig mye forskjellig men en av de tingene som du har sett på er jo også noe med geografiske ulikheter og sosiodemografiske ulikheter, liksom går det an å si noe sånn liksom, hvem er det som har ADHD? Skal man si noe om det utifra de parametrene? Altså geografisk når det ikke er spesielt som man har sett på det geografiske forskjeller og sosiodemografiske faktorer er jo velkjent både i norsk norske forhold og internasjonalt at det er geografisk variasjon i forekomst av diagnose, ja det var det og det var innen de fylkene i Norge innen de stater i USA, mellom land i Europa og det som, jeg fikk være med i et prosjekt nå for noen år siden, som ledes av Arnstein Mykletun, og som var spennende for der skulle man se om disse geografiske forskjellene skyldes det faktisk ulike symptomload i befolkningen så vi brukte spennende data både fra register og mor-barn og fant ut at det var symptomforskjellene kunne ikke forklare diagnoseforskjellene så gikk vi videre med en studie til som skulle spørreundersøkelse blant klinikere i BUP av dette, for vi så på en kort av barn og spurte de en del spørsmål om ja, hvor sikker må det være før du stiller en diagnose hva tenker du om, er det mest overdiagnosisering eller underdiagnosisering i Norge i dag ja, ganske sånn store spørreundersøkelse og så på en måte at det var ganske mye variasjon i holdning og praksis, fra ganske restriktiv tilnærming til mer liberal restriktiv, det er sant at du tenker at du skal ikke medikalisere eller overdiagnosisere og den liberale som tenker at det er bedre å prøve da, tilfrede hjelpe altså litt forenkle så det det var jo interessant fordi det tenker at det vi egentlig har tenkt at det skyldes forskjell i diagnose er annerledes enn forskjellige symptomer i befolkningen som jo vi tenker mer normalfordelt og det er så så det så går det igjen i nesten alle studier at det er en sammenheng mellom vanskeligere psykosociale forhold og ADHD sånn at det men i de fleste studier som ser på effekter av behandling for eksempel så forsøker man på beste måte å justere for det men hvorfor det er sånn er jo også interessant sånn at det er jo også litt sånn høne-egge-problematikk hvis du har ADHD, og da har du gjerne kanskje noen i familien med trekk så vet vi at det fører til vanskeligere med utdanning, holde på en jobb ja, andre du blir tidlig gravid mer skilsmisse dette ser vi gjennomgående i familier med ADHD som igjen kan gjøre at symptomer på en måte blir mer forsterket, eller at du ikke får de rammerne rundt deg som gjør at du får brukt det til tross for symptomen så vi tenker at dette går begge veier ja, ikke sant men det som du sier også det at det er forskjellige diagnoser det henger jo litt sammen med det du sa i sted at da blir det jo mer sånn at når det er fullt på poliklinikken så er det fullt og da er det ikke flere som får diagnosen mens hvis det er steder med god kapasitet så er det flere som får den sånn at det blir jo et litt sånn merkelig bilde egentlig ja, det kan virke mer tilfeldig enn vi kanskje liker det er jo variasjon i flere ting egentlig så det er jo spørsmålet denne variasjonen ønsker vi i utgangspunktet ikke sånn at det skal være avhengig av hvor du bor hvilken klinikk du sovner til i det som gjør at du får den i praksis hjelpen du skal ha vi må jo tenke at diagnosen er for å få hjelp på en eller annen måte ja, og det hender jo synes jeg også dukker opp i media at for mange får diagnosen kan være en overskrift og da blir det jo nesten å tenke at er det sånn at når du har fyllt opp kvota så er det ingen flere som får diagnosen og det kan jo ikke være sånn at man liksom sier at vi kan sette denne diagnosen hundre ganger i året og når det er hundre som har fått den da er det ikke flere det er jo ikke sånn det fungerer nei, det er ikke det, og det er veldig interessant akkurat det der fordi hvem vet hva som er riktig forekomst egentlig eller hva slags nivå vi skal legge oss på det er jo, studier viser jo at forekomsten varierer med hvordan du spør om symptomer, funksjonsvikt hvilke diagnosekriterier du bruker DSM 5 er jo bredere nå, mer inkluderende enn DSM 4 var og i stedet 10, så vi har mange grunner til at man kan tenke, definere diagnosen ulikt og så har vi det der med samfunnsperspektivet folk er mer opplyst, de har også mer sant, de vet at de kan hende seg å finne ut av ting så vi blir nok preget tror jeg i klinikken av at vi får litt sånn overload, og på et eller annet tidspunkt må vi si stopp og det bør jo heller være at man bruker da prioriteringsveilederen og tenker at man skal ta de som har mest problemer, og så kommer de ikke andre inn men det er også veldig vanskelig henvisningen kan være ganske dårlig indikator hvordan det er i livet til denne personen så ja, vi har jo hatt litt sånn, ja, hvis de har klart seg i skolearbeid, så har vi ikke kapasitet til å ta det inn, for nå sier det litt man sier det jo ikke sånn, man sier at prioriteringsveilederen gjør at vi ikke kan ta det inn men det vi ser når vi ser personer som kommer inn, og kanskje fastlegger og er insistert, er jo at de strever veldig de her også, og at det kan være litt helt på randen til å falle ut eller pådre seg andre problemer som depresjon angst, eller, ja ja, for det tenker jeg, det må vi det må vi snakke litt om at prioriteringsveilederen altså på en måte så gir det jo mening at de som er de som har falt ut av arbeidslivet, eller av skole at de trenger hjelp men samtidig så er det jo altså det er jo en av de tingene du også har sett på og kan mye om, det er jo det at det går an å tenke på ADHD som en risikofaktor for annen psykisk eller for psykisk lidelse da hvis vi tenker at ADHD er mer en tilstand så kan man jo få angst og depresjon og alt det der så hvor riktig, altså hvor lurt er det å vente til folk har pådrett seg depresjon før du gir behandling jeg synes jo det høres jo ut som det er lurt med tidlig intervensjon, det er vi jo opptatt av på mange måter, og så skal man selvfølgelig ikke tenke at det alltid er bra, det finnes jo de mer restriktive tenker at da kan du få et stigma du kan pasientifisere folk hvis du starter tidlig og så videre, men nå jobber ikke jeg med barn, det er litt lettere med voksne for de kjenner jo ofte selv at nå er det et eller annet som har toppet seg jeg får det ikke til, nå er kravene utenfor større, sånn at de har blitt foreldre de skal studere, de skal begynne jobb og så merker de at det som gikk noenlunde greit før, for de klarte å kompensere, sant, enten med evne eller takhøyde der de var, det går ikke lenger, og da tenker jeg at det må være viktig, forebyggende å ta de inn, og så se om de kan få noe hjelp før de faller ut og blir ufør eller får alvorlige psykiske vansker som gjør at de blir sykemeldt og jeg så jo de første voksne vi undersøkte for 20 år siden, der var jo var det 25% som var i jobb da var snittalderen i 30-årene, hvor du skal være i jobb nå er jo flere i jobb og der så vi jo, det var jo retrospektet, de som hadde fått Diagnose og behandling i barndom Der var det mange flere som var i jobb. Og dette var jo en tidlig studie og så videre, men det var så mange som var utenfor arbeidslivet av de som hadde ikke fått diagnosen i barndommen. Og det er jo en del studier som tyder på det fortsatt. For eksempel mortalitetsstudier for å ta det yttre endepunktet, har jo vist i Danmark blant annet at de som har fått diagnosen sent har høyere risiko for å dø tidlig enn de som fikk den tidlig, når du ser innad i ADHD-gruppe. Men hvor man skal legge liste, er vanskelig, og hva skal helsevesenet gjøre, og hva skal samfunnet gjøre for å forebygge? Så det er jo en veldig stor diskusjon. Ja, det er en veldig stor diskusjon, og da kommer jeg jo litt inn på det som jeg også tenker er viktig, at vi snakker om det med behandling. Fordi at vi tenker jo at det er at ADHD er en tilstand at man er skrudd sammen litt annerledes enn mennesker som ikke har ADHD. Så man tenker jo ikke på det som en på en måte det er jo ikke en sykdom man liksom pådrar seg og blir kvitt, altså sånn som man blir med en infeksjon. Så det er jo litt sånn annerledes når man tenker behandling, ikke sant? Hva er behandling ved ADHD? Ja, i vi forstand så er det jo på en måte tenker jeg, alle hjelpetiltak man kan gjøre for at den personen får en fungering som er god eller best mulig. Så både hos barn og vokste så skal man jo tenke mer enn bare medikamenter eller psykoterapi og så videre. Det er jo tiltak til rettelegging slik at man får en kontekst hvor man kan klare seg bedre med de både utfordringene og de positive siden man har. Alt fra skole til jobb. Ofte er det litt vanskeligere når du kommer til voksne, men vi har ofte diskusjoner. Er du på riktig hylle? Hva er det du kan gjøre? Og det er lettere sagt enn gjort, fordi nå er det jo veldig kravt at folk skal ha høyere utdanning, ellers får du faktisk ikke jobb. Og når det gjør til å få jobb er jo trangt. Men behandling sånn tradisjonelt med ADHD er det jo medikamentell behandling som har vært ofte, om ikke første valg, så i praksis for voksne. Der har det jo skjedd veldig lite på den fronten siden samme medisinene de brukte som for 70 år siden på barn. Det er veldig ukontroversielt egentlig at medikamentell behandling virker bra på kjernesymptomer på ADHD hos en majoritet. Det som har vært mer kontroversielt er jo på en måte hvor godt virker det på sikt som vi sikkert har kommet tilbake til. Men i hvert fall hos voksne så har det jo vært, fordi medikamentene fantes jo, så de var det samme som brukte på barn, så det som har tatt litt tid er jo hvordan skal vi finne andre tiltak til voksne? Og ikke medikamentell behandlingstilbud som har vært et savn både hos klinikere og pasienter har det vært mindre av. Det er noen studier på både kognitiv terapi, rettisk adferdsterapi, forskjellige typer terapier, men det har vært veldig lite implementert så langt i klinikk. Så det kommer forhåpentligvis mer, men der er vi, ligger vi etter i forhold til hva jeg tenker hadde vært ønskelig for å tilby mer helhetlig behandling også for denne pasientgruppen. Ja, og der slår det meg jo med en gang at for voksne så må jo for eksempel parterapi måtte være veldig lurt, fordi at det er jo i de nære relasjonene at utfordringene måtte få størst konsekvenser da, og selvfølgelig da i skole- eller arbeidsliv og men bare for å ta parterapi, for det er jo noen som har laget ganske gode kurs, men det da i regi av enten pasientforening eller private aktører, jeg har hvertfall sett veldig lite av det sånn nå blir jo ikke DPS med parterapi men det fokuset er jo sånn at når vi ikke kan drive med det i det offentlige eller ikke gjør det, så er det andre aktører som melder seg på. Ja, og så er jo det bra på noen områder samtidig så hvis det da koster veldig mye penger så vil det være vanskelig, da er det jo ikke tilgjengelig for alle så det er jo problematisk også hvis det bare blir private aktører men det er jo en annen diskusjon men vi var jo inne på det med medikamentell behandling for å snakke litt mer om det så leser jeg jo i media og sånn at det er at man sier at det demper symptomer, men at kanskje funksjonsnivået egentlig ikke påvirker så mye likevel og så er det noen som er bekymret for langtidsvirkninger og det er snakk om alt fra blodtrykk og hjertesykdom så du som har jobbet så mye med det går det an å si noe litt sånn på en måte et eller annet si noe om hva vet vi eller hva tenker vi om det? tenker du er fornuftig å tenke rundt det med medikamentell behandling av ADHD? jeg tenker at det finnes en del såkalt epidemiologiske studier etter hvert, altså ikke randomiserte studier men som likevel med ganske gode metoder har vist at i store grupper så har faktisk medikamentell behandling vist seg ha effekt også på sånne problemer i det virkelige livet eller hva som er kallet utover kjernesymptomen og det er alt fra trafikkulykker til kriminalitet selvmord faktisk mortalitet som jeg snakket om i sted og så er jo disse studiene ofte litt vanskelig å gjennomføre eller si helt sikkert hva som er hva og i det prosjektet jeg nevnte i sted med geografisk variasjon så har vi forsøkt å se på hva med de pasientene som er i gråson som man ikke helt sikkert vet som for eksempel er, og du kunne vært uenig om vi skulle sette til diagnosen så det prosjektet har prøvd å bruke den som metode for å hvordan skal jeg forklare det den variasjonen i forskrivningsrate eller hva som er kallet, som vi ser bruker den som en randomisering og så kan man si om faktisk medisiner er årsaken til at det går bedre eller verre og der fant vi jo litt svakere resultater, men vi fant jo noen funn der også, beskyttet mot noen type kriminalitet og også noen type sånn ulike var målt, som at du kommer inn på sykehus og så på komoditet var det jo mer totalt sett et nullfunn, men da har vi jo alt fra bipolar lidelse og psykose og sånt men det hadde muligens noe effekt også på sånn stressrelaterte lidelse hos unge jenter og de det er noen andre svenske studier for å si det, som har sett på at i de nyere grupperne med ADHD for det er litt interessant, hvem er det nå vi behandler studiene som har gjort før gjelder de for den gruppa vi ser nå og der har de sett på at effekten på store befolkninger som reduserer eller beskytter da mot ulike og kriminalitet og sosialitet den er der fortsatt i nyere studier, men litt svakere det minner jo litt om debatten vi har hatt om antidepressiva effektstørrelsen går ned jo mer de brukes ja, og det er jo ikke så vanskelig å forstå, fordi at hvis det er ikke så strenge på en måte diagnosekriterier, så vil jo også noen få det som kanskje ikke hadde trengt det, eller ikke skulle hatt det, og da vil jo ikke de ha den samme virkningen, så det gir jo egentlig mening, og det betyr jo ikke at medisiner virker dårligere, men at det er mindre det er mindre samsvar da, mellom diagnos og behandling ja, eller at det gjennomsnittet inneholder jo alt fra folk som virkelig har god effekt til folk som ikke har så mye effekter men det samme med bivirkninger er jo at det var en del studier som kom da vi begynte å behandle voksen, så det så ikke ut som det var så økt risiko for hjertekar og blodtrykk mens de nyere studiene nå viser at akkumulert behandling over tid med sentralstimulerne gir faktisk en økt risiko for både blodtrykk og kardiovaskulære hendelser, så det er viktig ny kunnskap, men der var det en sammenheng både med doser hvor lenger det hadde stått og så vet vi fra andre studier, både nasjonalt og internasjonalt at de aller fleste blir jo ikke stående på medisin mer enn et år eller to og det er jo også litt interessant hva er det? Er det at de mangler oppfølging? Er det at de ikke trenger medisin lenger? Er det at de har bivirkninger? Har de ikke mer symptomer, eller har de klart å håndtere de? Men det går igjen i veldig mange studier, så på den ene siden så tenker jeg at man skal tenke på langtidseffekter og være opptatt av sikkerhet og samtidig så har kanskje folk vært veldig redde for det i forhold til hvor mange som faktisk blir stående på medisin over tid. Så og når du starter opp medisinering så er det som regel ikke med tanke på hva som skjer om ti år nødvendigvis det er jo at du får jo en effekt der eller ikke, som ofte styrer videre behandling. Så jeg pleier å si at det jeg synes er aller viktigste er jo at man følger det opp man ser at man ikke blir stående på medisin unødvendig lenge, men kanskje at man får sjans til å sjekke om det faktisk har noe forskjell i en periode av livet hvor du trenger støtte. Ja, kan det være litt sånn at man kommer seg over kneika? Ja, definitivt det er jo en del som begynner med det er jo sentralstimulanser stort sett som brukes og det er jo avpreparater vi skal være forsiktige og alt det der mange sier jo at de føler at de får liksom et nytt liv, det har hørt mange si og mange kan jo tenke hva hadde skjedd hvis de hadde fått dette før da sier jeg at det vet vi jo ikke, det er ikke alle som har det samme reaksjon som barn som voksne men så ser vi også en del som etter en stund så har de ikke like mye effekt kanskje, eller de usikker på effekten. men i mellomtiden kan de ha tatt noen grep og ikke minst tilegnet seg verktøy, strategier fått tenkt ferdig en tanke lagt en plan, tenkt seg om hva er det jeg vil i livet min som er faktisk klare så det kan være veldig skjeldsetende for mange egentlig og så trenger de ikke nødvendigvis behandling medikamentell behandling videre eller de kan bli tilgjengelige for terapi for eksempel som en del av de som mest kaotiske som ikke klarer å sitte stille eller tenke noe i ro eller langsiktig har heller ikke klart å nyttige seg terapi og at medisiner kan være en inngang til det og så at man slutter med det når man ikke føler man trenger det lenger og det tenker jeg, det er jo veldig spennende å tenke, ikke sant og hva er det som virker men at det at man faktisk får en diagnos får en måte å forstå seg selv på det kommer jo gjerne samtidig med utprøvingen av medikamentene og hvis det da er sånn at det er lettere også å forstå seg selv når man får litt kanskje litt ro med hjelp av medikamenter så kommer man inn i en gode sirkeler men det er jo veldig veldig interessant og det tenker jeg er litt sånn fint at du sier det der at de fleste står ikke på medisiner i 10-20 år det er et par år det er snakk om ja, 50% litt avhengig av hvilken aldersgruppe enda færre med med yngre gruppe står fortsatt medisin etter to år etter oppstart og så kan det være at noen kommer tilbake til det og det er jo litt paradoks hvis det virket så godt hvorfor blir man ikke stående på det men det er jo mange medisiner som også har ting ved seg som vi ikke liker ja kanskje er akkurat dette budskapet viktig å få ut for det kan jo gjøre at man kan bli litt mindre redd for medisiner hvis man tenker å nei, jeg skal ikke sette mennesker på avpreparater og dette er farlige medisiner og det å tenke at det er jo ikke et livsløpsprogram det er jo ikke et perspektiv vi snakker nødvendigvis nei, absolutt men det som er litt viktig i helsevesenet nå er at vi har jo de en stund og så skal de overføres til fastlege og så kan det det også være et sted som denne informasjonen må jo videre jeg pleier jo ofte å skrive det at det ser ut som det har effekt nå bivirkninger og effekt kan variere over tid det har vi sett det er viktig å evaluere dette underveis og anbefale at man prøver minste gang årlig og så ta en pause for eksempel og så ser man at det er noe som er viktig og se på hvilken måte det virker eller ikke vi får jo en henvendelse om at pasienten har ikke så mye effekt lenger kan vi øke dosen og da pleier jeg som regel å forestå å ta en pause fordi tar du en pause så får du ofte den kontrasten til hvordan er det uten og så har det kanskje en effekt og likevel bare at du har blitt vant til den eller at det er andre grep du må gjøre så jeg har jo en sånn kjepphest at jeg tenker vi skulle fulgt mange av de her litt lengre ikke noe så ofte men hatt de inn til en kontroll for eksempel, sånn som man gjør i en besøk eller andre med sånn livsløpstilstande og så tatt en sjekk hvordan går det nå, og nå er det overlatt til fastleggeren og det kan helt sikkert fungere men mange famler nok der og vi må være flinke til å være litt sånn tydelig ut hva vi tenker om oppfølging Skulle egentlig hatt en sånn nasjonal ressurs om ADHD fordi jeg tenker at veldig mange fastlegger følger jo opp pasientene sine på utmerket måte, men det sier seg selv at man kan ikke og skal ikke ikke ha spisskompetanse på alt som fastlege, så det å hatt liksom hatt tilgang på å ringe og rådføre seg ville jo kanskje vært veldig veldig fint Ja, vi har et sånt samarbeid nå med fastlegger Bergen for å se på hvordan vi kan både samarbeide og kommunisere tydeligere, fordi det hadde også avgjort med spesialister i tjenesten hvis pasientene kunne følges bedre opp og med fastleggeren som var trygge på hvordan de skulle gjøre det Ikke sant? Men hvis vi tenker på den, altså nå har vi snakket en del om medikamentell behandling og så sa du det at det er ikke så mye noen annen andre tiltak eller tilbud til voksne, men du har jo drevet en sånn DBT basert gruppeterapi Hva var det for noe? Det var også litt sånn da jeg begynte i klinikken etter forskningsperioden min så laget vi en spørreundersøkelse til pasienter denne gang i Bergensområdet og spurte hvor fornøyd de hadde vært med behandling de hadde fått i DPS og det som gikk hen der var at nesten alle hadde prøvd medisiner var ganske godt fornøyd med det men de som var aller mest fornøyde med behandlingen generelt var de som hadde fått god informasjon om behandling og diagnosen og kun 20% hadde fått tilbud om ikke medikamentell behandling uten at det sto hva det var, men de var også alle mest fornøyde med behandlingen så det var den beste prediktoren for fornøydhet for å si det sånn og da tenkte vi hva finnes der ute som vi kan begynne å implementere og vi hadde da dialektisk adferdsterapi basert det er viktig å si at det er ikke dialektisk adferdsterapi, det er mye mindre omfattende og kortere, men som noen i Tyskland hadde laget og prøvd å tilpasse ADHD, og som var så oversatt i Sverige, så den lå ganske sånn tilgjengelig for oss så vi oversatte den og laget et forskningsprosjekt, en sånn nasjonal multisenterstudie egentlig i så skulle være hvordan virker dette i en vanlig allmenn polyklinisk setting så da gikk vi i gang og rekrutterte pasienter og kjørte gruppe og fikk publisert en artikkel som viste at det hadde jo effekt og da tenkte vi at det skulle være på en måte litt naturalistisk, og det fikk stå på medisiner hvis det gjorde det, eller ikke hvis det ikke gjorde det og så så vi om det allikevel ga en tilleggseffekt og det gjorde det jo både på å redusere ADHD-symptomet, øke livskvaliteten og også på sikt også litt bedring av emosjonsregulering, som var egentlig det vi skulle sjekke ut det var litt vanskeligere å måle men det var en veldig det var en veldig sånn verdsatt tiltak for pasientene som deltok, og de sa hvorfor har vi ikke fått dette før, dette kunne ha nytte av, og så videre og også for behandlere, for jeg tror egentlig at mange av oss behandlere har jo gode verktøy, men vi har ikke fått opplæring i hvordan vi bruker dette på ADHD det er fort blitt sånn at når de utreder så er det medisiner, da henviser de til en psykiater det er mange psykologer som utreder så tanken var på en måte at vi må få noe som er litt på systemnivå så vi har også rullet ut psykoedukative kurs for pasienter og pårørende, at de får informasjon hva er det å ha, diagnosen hvordan kan jeg håndtere det, og så disse gruppebehandlingene som vi driver fortsatt opplæring med, vi skal ha et opplæringsseminar nå om noen uker for alle i hele landet som ønsker å drive med det fortell litt hva skjer i gruppa jeg prøver å si at å drive i gruppe er noe av det gøyeste jeg gjør i jobben min men det er jo vi har gruppe på sånn cirka åtte deltaker, den går over 14 ganger det er jo en del psykoedukasjon der, men de lærer om ADHD, og så lærer de seg verktøy, og det hovedgreia der er oppmerksomt nærvær jeg husker i starten så tenkte jeg, oi det blir litt utfordrende med ADHD, skal på en måte klare å fokusere på en ting om gangen men så gjør de egentlig akkurat det motsatte det er jo nettopp det som er trening av oppmerksomhet så det er tilpasset så man liksom begynner med enkle øvelser og så avanserer det litt mer utover i terapien, og etter hvert så går det på det med følelsesregulering og så videre, så det er det ene oppmerksomt nærvær, det andre er adferdsanalyse og det er jo også litt fra DBT og litt fra kognitiv terapi, at de skal retasjonere seg til å ha egne mål i løpet av den behandlingstiden som de vil jobbe med og da er det enten de vil komme mindre for sent, eller kjefte mindre på barna sine, klare å styre økonomien og så gjelder det å få det til noen konkrete mål som de kan jobbe med i behandlingsperioden, og så skal de ut og registrere situasjoner hva som skjer, og komme med alternative strategier som de skal øve på, og det som er veldig gøy i gruppa er at de får hjelp av hverandre, og det er en helt annen ting enn å sitte som behandler og skal foreslå ting, så de setter jo veldig det som kom høyest opp på ratingen var jo at det var en gruppe, samtidig som det var styrt, og vi som behandlere lærer jo masse av det her, for du ser en helt annen side av det når de snakker sammen og jobber sammen, enn når du har en og en i en sånn behandlersetting Ja, og det vet man jo fra andre gruppeterapisettinger og at gruppedeltagere skårer ofte de innputtene de får fra andre gruppedeltagere høyere enn det de får fra terapauten Absolutt. Så det kan du skrive under på det er det samme Ja, og det er jo tenker jeg, i et presset helsevesen, så er jo grupper også egentlig ganske effektivt, altså kostnadseffektiv behandling også, fordi du kan ha mange mennesker samtidig selv om det krever selvfølgelig både forarbeid og etterarbeid og alt sånt så er vi for slå et slag for mer gruppe med gruppetilbud Du, jeg hadde lyst til vi kunne ha sittet og snakket her veldig lenge men vi har jo ikke muligheten til det men det jeg kunne gå og tenke meg at du sa litt om når vi nå nærmer oss slutten det er det ene jeg har lyst til å spørre deg om det er hvordan det står til med kompetansen på ADHD i psykisk helseværen generelt og så litt om det som du har gjort altså i tillegg til at du er en ressurs i helsebergen så har du jo bidratt til å lage filmer om utredning av ADHD som ligger på helsebiblioteket som både er om symptomer og funksjonsnivå og diagnostiske verktøy og litt forskjellig sånn at hvis du kan si litt først hva tenker du, er det nok i utdanning er det nok kompetanse eller er det sånn fremdeles at man må til en spesialisert spesialist for å få ordentlig utredning jeg tror det er mye mer kompetanse enn det var men som jeg sa litt innledningsvis så varierer det nok det var det både fastlegget sa og pasienten si som det hører vi fra pasientforeningen at de mener at det er ulikt hvordan det blir møtt med denne problemstillingen og så tenker jeg at kompetanse er fra du har det er jo ganske nytt dette med ADHD hos voksne så fra du har kunnskap til det blir implementert det tar ganske lang tid så det er en sånn kontinuerlig jobb å holde på med det og på en måte passe på at kompetansen er der og kunnskap er også ferskvare de ADHD-pasientene vi får nå ser kanskje litt annerledes ut enn det gjorde for en stund siden men når det gjelder kompetanse på utredning så tror jeg mange sitter med utredninger og de filmene vi laget var basert litt på jeg tror mange sitter litt alene og strever med det her hva er riktig diagnose er det ADHD, er det noe annet hvordan skal jeg vite, hvordan skal jeg være sikker og de filmene vi laget det er jo litt sånn som ellers i psykiatrien vi kan jo ikke være helt sikker noen gang så det er noe med budskapet er litt at vi må bare tenke hva kan være mest hensiktsmessig i dette tilfellet jeg kan ikke vite sikkert om det er ADHD eller noe annet, hva skal jeg tenke enten eller skal jeg tenke både og så disse avveiningene, drøftingene som vi holder på med hele tiden er veldig for at vi diskuterer det i team filmene og med som en sånn støtte til at vi sitter alle og lurer litt hvordan skal jeg lande dette her hvordan skal jeg forstå det her best mulig og jeg synes jo det som er bra å jobbe det offentlig, at vi har team vi har veiledning, vi lærer opp hverandre så det er jo på en måte måten å både få kompetanse og opprettholde og så er jeg litt sånn opptatt nå til at jeg bare sier det så er jeg opptatt av dette med holdninger og måten vi snakker om ADHD på for jeg tror det er vel så mye som kompetanse så er det et eller annet med hvilke briller har jeg hva er det mine interessefelt hva er det jeg føler at jeg ikke kan noe om og det blir litt sånn det du ikke kan noe om det lærer du deg kanskje ikke mer om eller du liksom tar det som det er trygg på naturlig nok så jeg tror kompetanse og holdning og usikkerhet bidrar til at vi kanskje kan få litt sånn snevrere forståelse av dette med ADHD at man blir mer opptatt av eller man styres mer av stereotypiene eller fordommene fordi man har sett mindre ja, lest mindre dette gjelder jo andre ting enn ADHD men jeg synes ikke at vi skal ha en sånn spesialisert spesialist hvorfor jeg har sagt det og det var snakk om da jeg begynte vi snakket om en spesialpoliknikk og grunnen til det at ADHD og andre neuroutviklingsforstyrrelser er alt for vanlig rett og slett og ikke minst så jeg tenker alle behandlere bør kunne noe om det og ikke minst ved å snakke om at regel mer enn unntaket er at de sliter med andre ting som vi er gode på i psykisk helseverden så det å skilte ut et annet sted da hadde vi jo mistet kompetansen på trømeproblematikk angst, depresjon det som de også har rusproblematikk så jeg er veldig for at det skal være i DPS og så får jeg heller jobbe på å øke kompetansen og tryggheten kanskje hos behandlere Det synes jeg egentlig var en veldig fin oppsummering på det vi har snakket om for det handler jo om å være nysgjerrig på det menneske man møter og det er jo viktig å huske på uansett Tusen takk for at du kom og delte av din erfaring og kompetanse følt for en stas og en ressursperson i studio Takk skal du ha Takk for at jeg fikk komme Teksting av Nicolai Winther