#161 - Oppmerksomhet, med Eileen Eldjarn

Velkommen, Eilin. Takk. Du er hannom for vi skal snakke om opmerksomhet, men opmerksomhet på kanskje litt annen måten du ikke får først forrestil til. Kan du egentlig litt redier for hva en du skal snakke om, og to vil du er med et projekt stemmerk, eller et forskningsprojekt fra på IO? Ja, jeg sitter i en forskningsgruppe via IO som heter Gud Attention. Og det er filosofer som jobber i den forskningsgruppe. Filosofie som forskning handler oss stort sett om å prøve å sette opp premiser og se hvor langt i bærer. Så vi stiller spørsmål om verden, og da blir det veldig populart med tema oppmerksomhet. Kanskje i lys alle disse digitale landskapene vi bevegger og se, hvor vi har forstått at der noen andre som har nytte og interessav at vi bruker oppmerksomheten vår på viss måter. Så vi har jo blitt produkter, eg�. Jeg er forskningsassistent, men jeg var med i den gruppen, og så var jeg student. Skrjøv færlig min master oppgaver i filosofi. Den handler om skolen og hvordan vi får valter eleveres, evnet, eller hver noen som vet no i skolen. Det kunne likere å handlet om hvordan vi får valter eleveres oppmerksomhet i skolen. Så det er egentlig det jeg felt i jeg kommer til å trekke mest fra. Det er skolen. Nå mange har et forhold til lønten for de barnaderesgårder, eller fordi de kan huske noe selv fra å gåter. Det er så forglig også en arena, det er vi i samfunnet forsøker og forrøm med den oppvoksen og generasjons evnet orientere sig, sånn at vi kan videre for å kunnskap vi har alle redde tilleinet oss. Oppmerksomhet er noe av det som ligger nærest, venn vi er. Jeg tror vi kan komme på mange spennens personal, som ikke bare handler om lexer og examner. For det er vår vi skal forstå, vi tar det først enkelstat i skolen. For det er en ting som er relevanter i redden, hvor han gjør den til å si verdeten, hvor han gjør den til å stå i skolen. Men det også vil jeg måtte handla om, vilken oppmerksomhet vi har, eller hvor vi ligger oppmerksomheten mot opp på da. Og det er oppen at vi lofter så snakker man i skolen. Vi snakker litt om det før vi tokker på så, at de som konsentrationer er viktig, hvor det viktig være oppmerksom på olika ting. Og det er måtte veldig bra, men det er sånn jeg forstås ikke noen hvis akkurat det vi snakker om her. Og det er du, det er mål kanskje en del av det, men det er ikke litt som. Ja, jeg tenker at det kan egentlig gå tilbake til både psykologien som felt og filosofien, som felt sin utforsking av hva oppmerksomhet er. -Kla seg. -Får det. Man kunne se for seg at oppmerksomhet var det du opplever som at du er oppmerksom. OK, du er bevist at du bruker oppmerksomheten inn å evnen din, til for eksempel å følge en ball på en banen, eller at du prøver å memorisere et telefonummer som du får en søtperson på bien. Isent av merker du at du bruker oppmerksomheten din. Men forskjern har jo vise at vi bruker oppmerksomheten hele tiden, og så på matet vi ikke har nof direkte forhold til. Så man har for eksempel bett. mennesker se på en basket kamp, da de skal telle hvor mange ganger de med vi til hvert sjovt å ha ballen og hvor mange ganger de med rød til hvert sjovt å ha ballen. Og da er folk opp data. Telling, i ganske, og så viser de seg etterpå at mitt i denne korte kampsequensen, så har det kommet en stor manning en gorilla drakt in på ballen. Og det er altså så for mennesker som seg gorilla. For da er du fysisk opp data, ballen. Like vel vil man å kunde måle, at hvis du bejer noen da etterpå, se pek på vilket som helst av disse bildene, som du mener der relevante for denne situation, så er det merkelig mange som vi pek på gorillen. Og de vet ikke selv hvorfor de har gjort det, men det har dukt opp noe i en underbevistet, som de har monitorert. Vi merker oss om vi kör bil, så eksempel fra filosofi, om det er destracted driver, dette er den som heter Armstrong, som skriver om, er veldig kjent. Du siderer kjører bil, alt er flott, det er ingenting som forstyrer din kjøring. Da kan du egentlig sonet ut, du kan mye noe dag drømme. Jeg tror de fleste liker den følesen. Og så pludselig du kunne opp en tragjeler, kanskje på veste det ser jeg det. Da på måte soner du innene. Og du har egentlig vart klar over alt veien, som kunde være viktig for deg, men samtidig kunde du slippe taket på den konkret oppmarksemeden der. Så når vi bynner oss til å se på denne type, forskjens eksperimenter, så blir du unnaturlig å se på merksomett, kun som en lyskaster. Kanskje er det mer en slags komplex filterering som ekonisme? Eller er det et stort dashboard av alle dine evner, der du kan sette sammen ulike måter om du toreret verden på ulike nivåer? Så jeg kan være mer komplex mot å se på merksomett på det. Ja, og jeg viser vi bare tar det litt for længere sånn av det, og da viser vi som fortenker på hva merksomett er, så vi tror jeg er en bevisning vi gjør, at vi retter i mot noen, og hvis man se på det latinskore, så handler vi om det om å strekke seg rettesa mot noe, så en spesifik ting, så det handler om å være bevisst i sin handling. Men bare forskjene om man går ut i, sånn du er inn på noen, hvis man bare bruker et annen analogie, men om man går ut på gata, rykter, musik eller andre ting, og så mange ting som får går rundt det hele tiden, som vil ta opp merksomett i en uttatt, og at du har klar av det selv. Jeg tror kanskje det er kanskje ofte et problem når vi må diskutere opp merksomett, at vi har så opptatt av at vi må måtte vågasere og når vi rett opp merksomett i mot noe, at vi glømmer at vi har så trole mye forstyrt av andre ting som vi selv ikke er klar over at på det vi ikke råst. Både når du kommer til åpmarte det klasseske øye, så vi kanskje snakker litt om sender også, og sånn om social med dere internet, telefonen, musik, altså alle disse aspekten i vår tilværelse og verdene i dag, som hele tiden er med på å få stil opp mot det. Den fragmenterer kanskje på at vi har et oppmerksomett på et klassesen, så vi grei til å være tilsted på samme vis. Philosophen her i Frankfurt snakker om et nivå av vilje, som et andre nivå, et andre nivå av vilje, der du vil, det du vil vil. Og der tenker jeg kanskje at når man har sittet og skrålet på mobilen, lenge den man kanskje opp de malt vil, så har man lyst å korrigere seg selv og sige, "oh hvorfor brukte jeg så mye tid på det, ble for mye candy crush eller hva som er exemplet?" Som tidig, så tenker jeg at kanskje den formen for utsvevene livsførsjøl, og så er det noe dvendig for oss biologisk, at deret veldig moderne ideal og være hyperproduktiv, kroppen din vil tydeligvis noe ant, den vil også skråle litt mindlessly. Så her kanskje vi må kjille deg meld om det som er et kulturelt skapt behov for å være optimalisert og svart produktiv, som kanskje er verre noen, det var for 20 år siden, og det som kroppen din biologisk trenger, får se for at hele deg er laget for et antlivende, du lever noe, det kommer til å påvirke deg, du lever noe av hvordan du bruker opp marksom etter den. Men kort sagt så er opp marksom et jærens prioriteringssystem, og du prioriterer på den måten du gjør av en grunn, og så når du er misfornøy dette på med de valgen du tukk. Og så har vi kanskje enten denstå peke, en sånn anklagene pekefinger mot de strukturen som former vår verden, og det skal man i noen grad, og så kan man pekefinger mot seg selv, og sige jeg skulle være til flinkere, og da kan man også gjøre i noen grad, men jeg tror begge de beveggelsene gjør es kanskje litt for mye. Men da jeg tenker jeg det viktig å snakke litt om før vi må gå in på respektisk skole, er det at det er hvordan alt som er ytterlig rett lag, for at de skal få marksom etterbør på alle mulige måter. Og nette om jeg sa det er opp marksom etter den er noe om noen rett til kjemot, og strekk til, og i sånn bruker det for telefonen og social med repäst, eller tv, så jeg kan en veis opp marksom etter den i det er aldri noe i baket direkte. Det er den transaktion, og det er aldri du som har strekkede etter, det er som er på internet. Men den kan hie deg mot det dette som vi snakker mot at jeg er dopamine, du får dopamine av å måtte skole for deg, mot den eve varende opp marksomhetes-marskin, men jeg les den om det går som rett for av for å som, og da stod at vi er den antal, som at du får dopamine av å se på det, men annivelig ser det at dopamine er noe du får, at du får venter, og får noe utade, så det er forventningen av å se på det som gjør, og så se på det som gjør at det er prædikation av neste video, som er den dopamine ikke selvvidere sig selv. Det får meg la seg gjorde det, da pludselig å åpne om jeg er helt antfordresstål, som jeg har noen av i tanken på basmabasom og opp marksomhet, er også fordi, hvis det er forventningen av neste video, så ville du ta neste video, og se på neste video hele tiden. Ja, ja, og det er det som jeg skummelt, for det hanger deg jo, og de utrykner videre av antlose på telefonen vår, er utformet nettopp sånn for å fange deg, og James Williams, som man skrev ut av en bok som heter Stand Out of Our Light, basert på sin tid i Google, og se henne virke som filosof, han beskriver det som en fold i GPS, så hvis du hadde et GPS-system, som stadig sentet deg noen kilometer lenger østen der du skulle, så hadde du blitt kanskje få banne, og det er det som skjer på internet nå i øknograd, at man opplever at man går dit for å oppnå noen vet enkel vad du skal, og så blir du drattet helt ennsted. Man kan definitivt se det. - og selvfølgelig seg lurt. Spørsmål er overlenge vi kommer til å gince, hvis vi har så mye negativ å plevelse, - med disse digitale platene. Jeg opplever at en landtendens notlet er en landreining, - og endring i hvordan vi måtte se på denne. Vi kolder teknologi, men det er ikke noen hvis en teknologi. En telefon er ikke en teknologi. Det er jo bare et tonter. Det er et verktøye. Så er det inn i telefon som er selve teknologi. Det er verktøye som vi har blitt jitt. Har mot en annen lag, slik at det skal få oss til å rettve med den måte. Det har ikke gjort de alled disse fargen, og så dødde den til kende kresistale. Det er jo en lettere bok som heter homoludens. Så han mener at mennesker med en de player, - så har vi ønsker å leke, og hadde gøy. Og hvis du ser på alt i bespil, så er det til rettligere for at vi skal rettve med den måte. Det er nivå, og det er nivå. Jeg vet at det er modellinne hvor de måte mange som synes skolen, - hvis de bruker den samlingning, - - det er at mange som skolen er så skjedlig. Fordi det er ikke rett for deg, og vilke ditt nivå du er på, - - hva som er viktig, der som heter til hele tåndstedet, - - og hva er det, og mer som heter nærm, og til vi spiller, - - du får lov til å være det selv, - - hvor da på skolen skjer det, kanskje karakterer, - - det er sosial press, og når hele tåndsene måtte utmodet, - - det er jo skulle være til stedet og rettet opp merstvett, - - det som kanskje er en viktig, blir to til alt andre dess. Menske er nok laget for å leke med en gang, - - da har friort kapasitet til det, - - og det er nødt til å forlige leke nær så viktig for å veldse sendere. Akkurat som og kjilen og noen er et mokket hack, - - og du ler av at lettelse, for du blir engrepet, - - og du er ikke trut på livet, - - men det er en god øvelset i situasjoner hvor du blir trut på livet. Så ser man jo at hvis du slipper barnløs i skogen, - - mange er også heldig å ha hele dager med skolen ut i skogen, - - så leke støp og matet som hel tidlig leder til inlæring. Om i en gang de voxene prøver å blande seg, - - strukturerer leken, så får svinner lekeaspekter. Du trenger friheten og du trenger den orienteringsmuligheten, - - som duker opp når man får lov til å möte den yttere virkeligheten, - - som et levende sugekt. Det kunne man bestrebe seg på å få til i skolen mye ofter. Jeg ble ble ble der lærer i videregående skole i 15 år. Og så fik jeg øken og grad vondt i magen, - - av å være en del av et system, som jeg synes i større grad, - - kveldte elever vite vilja, en bidro til det. Det er til oss for at jeg opplever de ha veldig engasjerte elever, - - elever som hadde spist frokost, så av et godt hadde foreldret - - som helst ikke den gode liv, alt var litt på plass. Jeg trodde en nåddelig slags briste punkt av å jobbe med de eleverne - - som gjorde alt skolen bademond, og så endte de opp på det jeg mener var - - kanskje et dårlig restead, endet de ville være, hvis de ikke hadde gått på skolen. Det følte som om det var noe grundlegende galt med hele prosjekte. Og så lest jeg et utdrag av den boken til James Williams stand out of our light. Og da er så vården han kritisert opp marksom et psykonomien, - - og det han mente var uretmessig gissellhold av at marksometen - - til forbruker på digitale flatter. Så var jeg sånn. Det er det må jeg skrive om når det er alle skolen, - - fordi det er i verktfall et uretmessig gissellhold - - abar noe omgjus opp marksomhet og utviklingspotentiale - - i trettnaderes mest formativ år, hvis du også går på videregående. Det er egentlig en kris for hele folket. Så ser jeg veldig mye de sammeneggative trentene i skoleverden. Globalt. Så vi ser stadig mere press på karakterer. Nylig i Korea så publicerter de resultater fra sociologisk forskning - - om at foreldre i økne grad bruker tiden med barnas inne på snakken karakterer. Det er jo et land hvor det er en enormt press på skole, - - fordi det er det som skal løfte deg livsstilisk mestig. I Norges prøver vi å være litt mer nøp på, - - men det er litt veldig vett, - - så vi er mistenkelad foreldre i Norges snakke mer med barnas innom karakterer. Jeg synes det har vært veldig gøy å se på konflationstaler. Over tid kan vi se man at vi i større grad priser ungdomen - - for å være lide og flinke skole eller lever. Men før så fik man lov til å ha andre delra identiteten - - som noen som løftet fram. Skoleforsken er lysefasjt at vi har utvidet skolen - - og så på måter som ikke er diskuterert riktig. Et år blir lagt til skolen, da vi sentte seksåringene på skolebenket. Det andre åre som har blitt lagt til skolen - - når du sammenlængner fenteklassingen og fenteklassingen - - derfor er det rett til ikkje på skolen, det har bare blitt sneket inn. Jeg har et mange lever som har blitt tvunget af å røle denne sinnet. Det lå ha en lexefri dag, for de frældrene synes det var så usund - - at barenene det er det satte med skolebøker ut og vi kjøker på det hele uka. Jeg tenker at vi trenger å se at skolen noe belegger alt for mye av bare noe i sliv. Skoleforsken er lysefasjt at vi har juppedal siden og rundt blissburt. Støttet du det og det politiske partiet forslag å gå utvidet i metalle så noe slik - - så svarer du når jeg kan på ingen måte støtte noen form for utvidelser når skole - - fordi den utvidelsen som har skjedt har ikke før til bedre resultater heller være. Det er ikke etisk riktig og har disse barna mer på skolen. Det er egentlig etisk riktig og kute ned på det er det jeg hører. Jeg tror at dette er et feldt vi kommer til å se mye diskussjon rundt - - og jeg tror at forvalgningen av barns oppmerksomhet er kjernespersomålet. Jeg tror at det er James Williamson billen. James Williamson er en veldig veldig kjent psykolog og oppmerksomhet filosof - - fra for hundra årsiden som heter William James. Så her må man bare holde tungere i hund. Vi går lite bak til ham og du har brukt åre oppmerksomhet ekonomi. Det er blitt veldig bruk veldig mye. Jeg har mer og mer, jeg synes det er ikke veldig lest nån nye om det snakker om det. Vi er opptatt av at det er vi som formenspråket. For det er vi er mennesker opp mot det vi er etter noe opp mot det har opptatt. Men jeg tror oftatt det er å språket som former oss. På veldig mange måter er det som jeg tror er mer og mer å støre ord for å det har. Det bedre vokkabulari har jeg mer tilgang til meg selv og å være denne. Men vi ser tenker at meg som jeg tykker med mye er en valg lør - - som må jeg måtte også rett opp meg som et mot noe som kan gi meg nåt i bake om det er menning. Så hvis jeg har den antagelsen om at det er et veldig sånn middel for noe ant - - så vil jeg prægje hvordan jeg var og fokuserer på oss. Og litt røf kjønt om det er menning at det blir å fokus på rett om meg å merke som etter og karakterer - - hvor man skal bli når man blir stor etter og etter og etter og etter. Fordi de har denne antagelsen utatt med man har til spørsmål ved jeg. Det var egentlig innebære da, fordi opp meg har liksom etter. Det ordet er eksisteret mange mange tusen år, og så går det bare - - jeg vet ikke tusen er antagelser da. Men så har vi vært lagt på ekonomi. Og så har det blitt en forståelse som har av hva som er opp meg, liksom etter. Og da tenker jeg hva vi da har vært snakket hva er det han James Williamson. James Williamson? James Williamson. Forkyrker å si hvordan prøver å redere for? Han forkyrker å si at vi krever - - og forlå til å få valde hvor egne oppmerksamhet, fordi gjennom å få valde - - hvor egne oppmerksamhet så forvaltet vi også hvor egne interesse er. Om en gang vi lade sig digital og flatene bygte ikke, forlå til å styre opp - - og på måter som de tjenner på, for eksempel at vi blir tvinget - - og skråller rundt inne på en siden mye lenger enda enn tiden - - som ville være medvendig for å hente ut en information vi var derfor å finne. Så bliv vi på en måte melket. Vi bliv svimladde. Vi mister fokuset. Vi hadde på hva som var viktig for oss. Du peker på viktig ting her. Jeg tror at oppmerksamhet økonomiebegrepe er medendt fregjørne. Det er medendt for å vise at her blir du produkte. Vi skal gratis å gå in på en siden og du merker at du tilbringe mye tid der - - så er det for de noen har stukt et syngrørende i selv av det - - og trekkene å utade. Du er produkte. Men man i språket lenger seg tungt på økonomimetaforrer - - og har gjort det nå i flere tier før hva den er i justmetaforrer - - som var spesielt mye brukt i praterklassen. Nå er det økonomimetaforrer og det ser noe om holdningen i samfunnet. Du fokuserer på at kan det henne at det er flere steder endt på digitalt og flatter. Vi har hører seg noen om at kanskje er det flere steder - - endt på digitalt og flatter, at vi behandler oppmærksomhet som - - et middel mot andre mål og ikke som et mål i sesell. Men det kan jo helt fint være et mål i sesell. I vår forskjegruppe er det en som er til ginge og som jobber med dette. Og hunner mørdokken som kan Irish Mørdok simfilosophie og simman whale simfilosophie. Og så har hun bakgrun fra kina som også kanskje er bra - - fordi at i østlig filosofi så har man et ant fokus på det å være i veren. Men vi kan ikke i Westen kan være litt prøvget av protostantisk arbeidsmål. moral og industrialiseringstankergang. Der er overledet for at skolen er et av de stedene, hvor vi ser fra brikmentaliteten virkelig spilt ut. Fordi jeg ikke bare fastlegger, som skal jobbe rasker og bedre, og vi skal få mer for skattepengene våre. Det er også skolen som skal fylle stappfulle i verklassen, og eleverne skal producere best mulige resultater på kort smule tid. Og det ser nye signaler at de i menneskerne, om at når du skal leve livet, så er det ikke hvordan du har det i øyeblikket, som er viktig. Det er hva du kan gjøre for oss. Og det reger jeg overlig på. Ja, kan vi ikke gå inn på det, og hva du reger på hvordan din førstig gruppet da det er det du måtte prøve å se nærere på i skolen, og hvordan det kan påvirke. En av de som bruker at skole som er mikroorganisme, på å få en forståelse, hvordan oppmeir som et fra derifra, vil antagere samt påvirningen på scenerligere opp, måtte du så da for de har formatige år som vi kalder det? Ja, det har blitt påpakt for mange mange tid i årsiden, at skolen er et sted vi lager god fabrikker. Det er ikke noen nytt. Det er det som er som verklå. Ja, det er frustrerende å se at det virker som om skruetvingen har bare blitt. Ja. Taiter og taiter. Det kan bare komme litt en eksempel for før du går vidare, hva jeg har jobbet som nærersel. Så jobber jeg som har vært kroppsøm i slærena. Første fremst er det alt denne klassisk er at eleven må gå i turhrecker fra nå de skal ned til gymsalen. Jeg er veldig mot det, da. Det er en landen bare gå selv, hvis vi er stillet. Det kan gå selv, eller som om det er stå med, om det går tolig tre på rekkende. Men da fikk jeg kjeft, fordi du måtte lære seg, står i køf, fikk jeg beskjøm. Ja. Du måtte lære seg, står i turhrecker, fordi du er noen bivoxende, så skal du gjøre det. Jeg har høre vatt, du ser, og jeg får store logg ikke i den tankset, om vi ser tilbake gjør det her nå, så vil den egentlig nye er for store store utvikling. Nå ser jeg bare, hvor kommer den logg ikke i en fra? Jeg tror det er det vi tror det er et produktet. Vi skal bare i den om ting og så bare gjør den. Og så skal vi måtte og så er det alt greit. Og vi som ikke greier gjør det, så er det en fin skil. Ja. Perlant, visst da. Jeg tror at den diskussjon, med de lærende som ville at de skal gå på cirklig rekked, da klokka klang så fort vi sprang, og den lærende som ser her er det veldig finne at vi har en mulighet og idem litt med fred, så da greipe jeg den. Den har nok alt i fantes, men det er veldig redd for nå er at med data-maskinnen, når jeg er velgammelut, så har du pludselig sjehmar, for alt mulighet er det en hyperbirokratisering av skoling. Og det finnes også voksen med mennesker, hvis karriere er bygget på. Det er tal materiale man henter ut av skoling. Så pludselig kan den ting som det går eller evene i rekker, når de skal melde om det er ene bygge og det andre, det kan pludselig liksom föres inne et skjema, og så kan noen henten de forskere eller er politikere, bygge karriere er en sinn på tal materiale fra skoling. Så det skremmer jo meg veldig. Det konkrete eksempel er også høyligstå knyttet i det som skjer på videregående skole, hvor man i øken og grad krever at lære har klasse kart i alle fag. Så når denne 16-17-19-19-ringen kommer inn i klasserom, så vet den hvor du skal sitte for det har lærende bestemt. Og måle med at de skal sitte på viseplasser eller gå i brandrekkene, er kanskje å påvirke dem sånn at de er mere prososiale med varandre. Du skal gjøre det sosiale riktige. Ingen skal ha den utenfor, hvis de får gå fritt, kan du noen finne på å gå alene. Da kan du kanskje de andre se at de ikke har noen å gå med. Det skal vi måtte skjermeden fra, og da skal de vocsne structurerer denne virkeligheten, sånn at ikke utenforskap, for eksempel syns. Tanken er på mange måter, og la oss i at det fungerer. La oss i det gjør at barnen har i mindre grad ser utenforskap. Betyde at utenforskapet ikke er der. Det er ettspørsmål, og så er det som du pek på, hva skjer da i fremtiden? Få jeg ser, og her er en tendens til det man kaller, lært eller tilert hjelpesløset. Man har gjort forsøk med hunner, hvor det ligger på en matten, og så er gulvet utenfor det sattsstrømme. Så mange hunden traker utenfor matten, så får det bont og trekker seg til bak til matten. Det tar veldig få forsøk med den labben, for hunden bare blir ligget helt stille. Tillert hjelpesløset. Det er ingen handlingsrom, det er ingen muligheter for agens i det veste med. Det er akkurat heret for at vi gjør i skol. Nett oppfor de vi ønsker og gi den beste verden, lærden til den beste måten å agere på. Men ved å gjøre det og strukturer alt, tar vi fra den handelekraft og handlingsrom, som de trenger. Vi skal stere at fernemst externt, men vi glæmer å ta og fokusere på det indre partilante vi skal til. Jeg tror veldig kjellten, at man kan styrre andre mennskersadferdt, og at det er etisk forsvarlig. Men man ønsker å ha den kontrollen, disse strukturer, rammen, og lønns, slik at man må ta kontroll, da selv som lærer. Og da måte man alltid uten fra hvor man kan modusere dette, og så glæmer man kanskje eleverne så den måte noe verden på. Absolut. Og man kan også finne på det, for at man lærer eleverne og glæmer den indre verden selv. Det finnes jo forskning som peker på, at små barn stiller enormt mange spørsmål til sine omsorgspersoner, fram til det året i bynne på skolen. Som en gang du bynner på skolen, så blir du indokterenert i en annen måte å være på i verden. Du bruker opp mark som etende i andre dess. Du er mindre nyskerre, og du stiller ferre spørsmål. Det får meg til å tenke at skolen ikke er det beste for å skapa lærende sybeckter. Ja, veldig, veldig. Og når du legger på det ekstra fenomenet, at skolen opplever de voxene, opplever at skolen fungerer godt, når det levende er mest mulig passive. For du kan kalle det mer passivt og gå på brandrecken, en å bevege det fritt i skolevaren. Du kan kalle det mer passivt og stitt sitte stille på en pulgt inn i etterom, riktig rom, riktig romnummer, riktig lærer, riktig fag, en å bevege det fritt i verden. Og på samme måte tanken og dine skal være fokusert på det lærende syr. Følme nå, det som står på tavla, ikke tenk på det hovedet i talist og gott til. Og hvis du kommer et spørsmål, ja, men var med det passer ikke nå. Nå har vi faktisk et program vi skal gjennom. Det står ikke nå på min par point om det du lurer på. Så jeg legger det bort. Så blir man til at hjelpe sløs, også som en som har lyst ut forsker. Du slik bemister etter slet, event tenk jeg til å ville vite. Ja. Og det er jo spørsmålet som vi har jo vel opptatt av kunnskapet i både i skolen. Og det er spørsmål, man kan stilles, jeg tror jeg har fallet, er det kunnskap vi egentlig gjere med det information. Og de to tingene er jo både ordmessig for kjellig, men også etlandt intute for meg, veldig ulikeit. Det er mange års inn nilskristisk grev, boka, vi skolen ikke fantes. Og der på peker han, noe som sociologer har på pekt før han, at det er for å mye kunnskap i verden til at skolensprojekt kan være og videre for midde, en konkret mängde kunnskap, der eget til litt absurt. Det vil mot å gjøre et utvalg, litt som vi med åpmarkse om å gjøre utvalg, en prioriteringstruktur. Hvorfor skal dette prioriteres fra høystehold i etland? Hva er på inge med å ikke la læren for å bestemme det selv? Det er et spørsmål jeg er stille med, fordi jeg tenker at den som er nervest, barna, er den som er i best position, og se hva vi lyst å jobbe med. Men jeg har klart at da blir skolen mindre kontrollerbar, og jeg er redfordert for at den også blir et sted i ikke er så lett og hente utvalmaterialet fra, som man så i andre positioner høyresystemet kan bygge karriere på, så kontroll behovet, som vi ser i voksenverden, som skolen er et eksempel på, er tydelvis så stort at det er tromfør og legger til rette for å gå innlæring for barna. Jeg tror også at alle vet, at man kan føle meg svart kort på noen som bare pepper deg i meg faktisk kunnskap. Sånn, jeg er ikke så god på fotball. Du kan siktende eller om fotball, hvis du har det bynnte å fortelme om de flinkeste beckenne i historien, så kunne jeg sitte til å høre på. Men jeg har om trent ingen knager. Det du ser blir løserevde, påstander, som jeg kan holde i hodet kort, men så lenge de ikke har noe relevans for min kroppsljortet verden i verden. Det jeg har opplevd før og det jeg får vente å opplevde framover, så lar ikke det seg lære for meg. Det gir på en måte ikke mæning, og jeg tror veldig mye av det man gjør i norske skole timer, opplevde sån, får veldig mange elever. Og så ser vi en enorm vilje, blant mange barnonger, til like veldig mye å komme i trikravene. Så jeg skal puge, jeg skal få det til jeg sa kommen på medesyn, jeg skal ha alle disseksene. Og så ser vi særlig blant jenter, at veldig mange har stadig høyere, akademisk resultater, stadig lavere indremotivasjon. Der er en oppskrift på å brenne ut, en generation med lever. Så jeg har før oss så sagt, at jeg setter en enormt pris på alle de typisk guttene. Det finns også noe jenter, men typisk gutt med, som ikke er så lett og ledet, som leene er så litt mer bak og synes, og jeg vet ikke om dette var helt for meg i åkerat nå. Fordi det er den veldig samme avkoding, av hvordan det er å være inlærende. Men vi ser også i det, Det betyder at pendelens svinge noe gjensom retting, at å veldig mange etterspør strengere disciplin, nere fokus på fakta. Disse barnen. I kjølvane og generationprestation skal nå kjøres enn å ha det. Og hvorfor er det jo, for de viser økende tiltagende grad av ekstanaliseren de adferd, og folk er voldlig og de er slår. Barnsparker. Hvorfor gjør det det? Kan det være for de ikke trives på denne skolen? I mulighet. Det kan ikke være det. Noen har enn åre som er internalisere fra frustrationes adferd og kan finne på hållese selv hjemme, selv i solere på rommet siden. Det er jo et samfunnsproblem. Ikke for de der som mange barn som lider, det er ikke fokuset. Det er et samfunnsproblem, for de vi har sett oss normal om hvor laft det fra hvereska være, og så bryter barnas adferd med vår politisk mål. Det er for stemmen, det er det primene, og se hvordan de er. De er løvde virkeligheten fra skolen behandles systemisk. Utanst modet, jeg trokker at de er elevenene som var veldig uttaget, og så var det glede som barn var veldig pratende. Så kan vi ha en annen gang om hva jeg pratar om på det hystkjekke. Men jeg pratar veldig mye om at aldri jeg var aldri, hvis jeg bruker å bruke opp merksomhet i ena, var alt som snydde mørringen til å slakke med vennen. Jeg gleder ikke å fokusere på det som jeg sagt. Og så kan man du ikke til å kage ikke være døm åde en allid ting med der oss. Det er jo et måte ut. Jeg trokker jeg hadde takk over så bra hver i dagens skole. Jeg vet ikke hva jeg tar til å være dønnskolen som da jeg ikke er heller for noen årsjynene. Men jeg tror jeg har vært enda mindre i dag. Jeg tog på min egen kapacitet til å vise og interesseert den noen av, hvis man må du ta den opp merksomhet. Så du kan jeg fokusere på ting veldig veldig hvis jeg nå er interesseert med for. Men også tilbake det, jeg hadde ikke dette forstårsene og orel på oss. Det ble et måte bare som løser. Det er ingenting jeg, men hva er vi snakker om nå? Jeg kjønner ikke det her, og så jeg hører at det er noen tal her. Og sånn for andre verden, så det er viktig. Se gjorde det. Men jeg er. Absolut. Forstår ikke of for det viktig. Absolut. Jeg tenker at det er normale måtene og fungerer på. Jeg sa aldri så faen fra, så hva er det tørt det ikke? Nej. Jeg har jo gist hva er dom. Jeg ville jo tro at de fleste voksener ville kunne, hvis det hadde tid overskud av kod og adferdenden, som et timepå at du ikke helt klar til å føle meg, fordi det ikke gav helt mene for det. Det er ikke en sule. Ja, men hvis du var litt all over det place, så ville jeg være följet som en slags foredragsholder, at jeg ikke fenge pei. Og det ville jo være sant. Det var det som skjedd det. Ja, men jeg ble jo han som pratar. Om det er meningserfikk du den måtte merkela på meg. Ja. Og det har bare den jeg har med å prate. Og da får du, måtte du da, det kan skikkelig nødvis, at man måtte rett opp med en smetmere som person. Og det tror jeg så senere som den litt samme sikkermin, så jeg har vært extremmt god. Tror jeg selv til å kjule min indre for å skjule. Ja, okay. For min foreldring har jeg vist ikke det her. Ja. Jeg tror det har vært en glad person. Det er helt enn salte, men jeg vakker så godt agg egentlig. Ja. For nå er vi over på noe som man kan kalle slags indre læreplan, det er et indre pensump, noe du blir lært av å være på skolen, om du prøver å kjule for omverden at du opplevde. Og det var sikkert, selvom du virkt som om du var u-concentrerert, og morsom for du hadde jo sikkert et bobblet av et overflatte, så kunne det da hengen samme veldig vanskelig å følse for deg, som ikke det var nå sted du kunne synlig gjøre. Og dette er et gjennomgående problem. Jeg lever sitter på skolen, ver ens dag, føler seg dumme, utillstrecklig, ikke riktig. Det kan kanskje at de mennesker helt feil, og at de aldri kommer til å bli nå. Det er helt vann, det er en ting, og dette har de lært av å være på skolen. Og det er ikke det man intentionelt prøver å lære dem, men dette er korsk og som et hovedbudskap. Vi skal bruke så mye pengre å krefte på skolen, kan vi da bynne med å være interessert i vårdande opplevs og gå der. Hva er det vi faktisk gjør med disse elevene? Og da må man bruke dem med några forskningskräfter, for eksempel, på å se at her er det hele virkeleter inn i disse elevene, som de aktivt prøver å sjul fra oss. Fordi man har ikke lyst til å være en lau sitt taper i det systemet. Systemet regler er så enklø. Du skal gjøre alt rett. Ingen klarer å gjøre det. Og i ulike rad sitter da elever med følser av og være feil. Det tenker jeg det systemen må ta ansvarfor. Så den lauskalden indere læreplan, det er en som heter oren ergas en forsker i Israel, som kalder det. Den er også viktig å ta på alvor, for de for eksempel når du skal lære bort noe complisert, teoretisk, typisk i maten. Så betyder du noe for inlæringen om det å skulle gå igang med et nyt kapitel i maten. Det gjør det sitter i narsbenning, for det gjør det pleier å være veldig gøy. Eller om du gjør at du blir så kall i alle lemmer, for du tenker, "Nei, dette er det jeg kan feile." Det er en del av fagstoffet. Vi kan ikke kjille de kroppslige og blevelsene av faget fra faget. Jeg tror det er det du har vært innom flere ganger, men det du har spurt om er, prøver vi å la til, det er for middels kallefakta kunskaper i skolen, når det egentlig for middels masse greier om venn du er som mennesker. Og det er kunskap videre uten og kunde revideren, ta med oss videre i livet. Det er svaret. Og jeg er jo veldig så bekymrer at for de som makser ut skolen, de som gjør alt skolen berre mång, og får masse god karakterer. Jeg har dippt i interviewet, fem høyt presteringe hjemter på "Topp i dratt slinja". Før jeg var så nyskerlig på, hvor den er det, når du gjør alt skolen berre mång, og du også presterer høyt på idratsfeltet, men idratsfeltet er jo noe du har valgt selv. Du kunde godt stud spes. Er det da sånn at fordider du for lov til å holde på med noe du elsker, så har du en måte å være i skolen på som også løer deg være indremotivert lof å få disse god karakterene akademisk. På disse fem blir hun slags pilotstudie da, så kan jeg sige noe. Det de lærer er jo være ekstremt effektive. De lærer å finne ut av rasket, hva er det læren vil ha meg, så når de jeg kan leverere det, det er veldig lite bruk å oppmerk som etten svingdører innover. Det er bare utover. Det du sitter igjen med til skolen, det er et fantastisk karakterkort, kanskje også en sterkgrupp, en kader forturt, men å, en sånn føls av, jeg sitter her å aventer ordere. Og det er jo ikke den typen borger vi egentlig vil ha. Det egentlig jeg snakket med er superkapable, og jeg helt sikker bare at de kommer til å finne en måte og være på i verden som ligger mye nærmere deres kropp. Men den ene av dem sa til meg at det å gå på den skolen jeg jeg har gått på, det er mental uhelse i sattigstruktur. Det er en sånn dom over det hun har vært gjennom, som man ikke tror. Og jeg har spurt nævro atypisk venner. Folkmedtisme, adhåde, og han er ene sa til meg, hvor han beskriver man egentlig, at noen forsøker å plasere kroppen og synnet dit i en egg kartong av betong. Det er skolen. Og det er noen at du ser de her radene, og hvordan alle skal behandles ligt og få kåa, og har jo til det som viset at bilder fra skoler, mentalinstitutioner og fengsler er umoelig og skille fra hverandre. Exant vi er bare institutionalisert, og den institutionalisert er logikken den spere seg også i samfunnige gjennom akkuratise birokratiske og skjema velde holdningene til hverandre, som vi kan dyrke igjen så høytekologisk hverden som den vi har nå. Så jeg tror at det som normaliseres i skolen er noe som får følge feil etterpå. Men da vil jeg måtte, jeg vil gjøre meg tanken nå, da det er med at den er at man. Eller man ser en tenden, da kanskje noen er ferdig på noen å bli litt eldre, disse måtte individen skal vel tage ansøfer, selvom det er seg noen person, men så kanskje drar den for langt, også for det er en nokken pendelen, fordi det ikke er græde hver seg selv. Tyrre, da så blir det en måte-rersjon helt inn, så det er at man ikke flin, man aldri vet, man aldri lert seg selv til å forstå det inn. Og til skolen, og litt som jeg synes, jeg er veldig interessant, det er jo etter et på skole, så er det ofte satt opp, og for noen klasse rom, som det er en plakat med disse så kaltet, seks emotionen vi måtte ha som er universjellet. Nu skal aldri disse ikke det er noen avskjist, nil, glas. Insid, nu, tage tjerne. Ja, akkurat. Men det viser selv hver fallet, at det er ikke existerer, ikke noen universjellemotioner. Emotioner er et spektrag mange ulike ting, så du kommer sint med noen som frustrerert, og du kommer sint med noen, - og i det tjert som å være en del av det og være sinter. For eksempel er du kan være glam, men som tid er ble leidai. Du kan visa at du er glam, men som tid er ble leidai inn i deg. Men vi blir lert opp til å tenke at det er disse seks man kan måtte utrykke deg. -Tro jeg ofte. -Absolut. Og jeg tenker det tilbake på min egen oppvexte, og hvordan jeg er på måte utrykter med deg. En så skulle jeg ikke være sinter, fordi jeg er ble værklig gråte. Så var jeg jo da. Vi ser jeg kunne ha 4 til deg, og avsivest ikke bare var. -Nei. -Aktid deg. Da må jeg være glade. -Hvor må jeg ikke det da? -Ja. -Pert antikker, så sætter jeg litt på spissen. -Ja. Og der er min motor, og noen tager jeg lipe og overleve på. Så er det snakket om i stade. Altså, jeg måtte bli pålagt, hvis jeg måtte forstå verden på. -Ja. -Det er penget, han blir. -Absolut. -Det blir via din sussjon med vinner og sige. Og språk er en sånn institution, så derfor blir de følseskategorier. Og da har man brukt opp marksometensin og trent opp marksometensin til å se verden gjennom de kategorine, så du identiserer i dagseln og swingdørene. Går innover, ja, no er jeg vel sinter eller no er jeg vel glade. Men jeg har opplevd, og har måtte at lære meg selv i voksne alder og avkode egne motioner, fordi netoppsom du ser, det er jo ingen som er heid på DOP-enom. Vi har ikke tittet det, og sitter ventet på at du føler på hvordan det er å være deg. Vi har titel er at du kommer her å prestere inforlig ramene som jeg blir målt på. Jeg er som er din autoritetsperson. Jeg vil også unnestrekket, jeg ser på det som et enormt priviläge og får lov til å være noens elev og får lov til å ha en lærer. Det er noe i relation med dem som. Enten du bare er en femåring på skolbenken forståret, eller du er master gradstudent på EU, som jeg er nettet bare i filosofi. Du føler en taknemlighet over at noen har lyst til å bruke sine ekspertise på deg. Men da er det også viktig, når du sitter der, selvfølgelig stille og hører på hva de har å fortelle deg, at det er plass, jævnlig, til at du får lov til å check inn med deg selv og at det er mulig at du stiller dinespershmål, som man får vente kan skikke at alle spershmål barn kommer med i en første klasse på barneskogning skal det være plass til. Læren må kunne sige det der har vi ikke tittet i nå. Men hvis elevene må leve i en verden der det aldri egentlig oppfordres til at de ser inn i seg selv, eller ta seg selv på alvor, så ender vi opp et galt sted. Kanskje er ikke helt feil og troheler at din om i ingeneration vi har til å gjøre medlemmelom hverandre, har blitt veldig aktivt lert opp til å ikke vise førser. Men neste i enen generation, de som er ingre nå som gjenstig er aktivt oppfordret til å vise førlser. Det reagerer i vår generation litt på. Vi syns at i en title, det taler for seg av de fellesrestursene. Jeg vet ikke helt om dette har troffet skolen. Læren vil kanskje sige at jo, vi må bare gjøre alle oppgaveene som i viften vår har blitt trolig bre. Vi må håndtere en fulstapaglasse, hvor vi også skal føre inn i diverse datasystemer, at vi har hatt elevesamtaler etter de de kritisere med hver og en av dem. Men vi skal å møte dem som hele mennesker og sette oss på høk og se den i øyehøyet. Ja, og dette går så forgelige. Det er umulig. Og lærer har egentlig snakket om dette veldig lenge, den økte byrten på lærer. Men der i en lav i denne økonomiemetaforen, rullog og da, hvor vi har opptatt av bunnlinjer for å side seg. Og så hører vi ikke de menskelige klagene. Da må du bare være bedre. Du må bare være diktige. Du må som skoleleder bruker ressursene de nevne bedre. Og det er også ikke alt til den syssamte noen av både fra de ingre men også litt elter oss. Og jeg tror nøsten er en nes nyrtrokne med generation. Og på grunaden, det er jo myebilsen og det med løbe finder oss i dansen i verden i social medier. Det er veldig mye meg, hvis jeg bare kan gjøre noen bedre, det er en 8.000-loseeringen. Hvis jeg setter et mål nå, så er det ikke det bedre at vi alltid har noen mål blir bedre. Og hvis jeg ikke blir bedre, så er det din kyr. Fordi det er alt det rettelt, at jeg har med kajamelsom for de øyn utskiden. Og hvordan snakket om å måtte vi snakke om medarbeider samtale. Og det samme er på skolen, ikke sånn, at vi har medarbeide lev samtale, og jeg skal bare hjelpe deg nå, måtte oppnå det du har lyst til. Når sånn en, jeg er andre ikke var jeg lyst til nå i 33. Så hvordan skal jeg vite det? Eller jeg trodde jeg visste at det blir fortfarf, for jeg hadde ikke at få sknesegaden. Så hadde jeg selv vært i veien med dag oppvart. Men altså, vi har denne at vi har endret modepersivtive til å ikke som du tror jeg dere fokuserer på. Det er med innvendig, men at det er noe med meg smagalt, vi ser ikke greier og leve opp til de forventningene som måtte etableres der. Eller som har blitt etableret og skapet av formet via de instursionen som nå vi har, og som har din på tyrre med alle de kvantesattiv data, målbare. Data, den som måtte ha med på dette resultata av noe, hvis i bare gjør det, så har jeg fått noe om hon fast oppnå til skulle betinget på de valgne vi tar etter. I kontakt med de ulike lærerne man har opp i annen, så blir man jo oftig kjent med seg selv. Og da tenker jeg at det er en styrke, at de lærerne er skikkelig forskjellig, og hvis vi har følget kjema for en medarbeider- og elevsamtale ekscent, så man opplever på jobbet nåt er et kjema som føles, så mister du egentlig det priveleget der og blir kjent med mange ulike lærer for alle utførre og bør den samme rollen. Jeg liker at det er en åren når du har Bjørn som kontaktlærer, så er han kjempestreng og kommer til å være veldig opptatt av at du gjør det bedre i mattene neste halvår. Du har følgselig en fölsa av å være ennstående på session, og du har elevsamtale med Bjørn, men hvis du har elevsamtale med Arne, hvis han er kontaktlærerende, så er det bare prater om vise, sang og fjansotull, og kanskje han tar fremgitaren mitt i samtalet. For dette er jo noe av det som er fantastisk med å være elev og blitt utsatt for ekte mennesker og ekte lærer. Det du mister er muligheten for det nivå høyre opp, til å kontrollere at alle lærerne gjør det man politisk har bestemt at skal gjøre sigene elevsamtale. Men hvis man da fra elevhåll kan bevittne og sige at de er elevsamtale som føler kjemme, føles ikke livgivene de føles mekaniske og uekte. Men før da vi hadde elevsamtale som kunne være næsten hva som helst, det var bare 20 minutter med deg og lærerne og kanskje for eltre enda det nødvist du var ung nok til det, da føler jeg meg set, så er det kanskje mulig å få gjort noe med det. Men det er hele tiden for meg elevperspektive og lærer perspektive som å løstes opp mindre politiker perspektiv med de som lever i den virkeheten. Og hvis man da går litt inn i det, den de som lever dette da, på vilke måte, vi har vært litt inn på det til noen, hvor den er, vi skal gjøre det da. Er det det det er et prøver å få finne ut opp et plantervis? -Va er gå oppmerksamheten og forskergruppen som helhet er nes om at vi prøver å belyse? Når er det bare jeg som jobber med skole i den gruppe, andre har andre fokus, men jeg synes jo, veggange har hører noen som jobber med oppmerksamhet, filosofi eller til og med sociologi eller psykologi, vi har folk fra andre fagfelt som kommer inn å snakke døs. Uansett vilke projektet i har, så følste relevant også for skolefeltet, for de skolen er en sådan et litt samfunnet, jeg sælker så veldig mye det som skjer der ut og skjer også i skolen. Hva er gå oppmerksamhet? Er vilke rikene oppnå til å få måte tørre å ta desperse målet på alvor? Hvis jeg ser at oppmerksamhet er en måte å være i verden på? En måte å være i verden på? Någanger er den spread utover som en gas, og du måtte svæver litt som når du går igenom skogen og det er vår, og du hører at det er noe ful i sang, men du tenker ikke konkrete på verlyd. Du kjenner luftet, du merker kanskje at den er frisk, men du legger ikke merkt inn å egen litt temperatur. Du bare er på et skikkelig bra sted. Du trenger egentlig ingen or, for du bare føler det i kroppen. Verd steg er så lett, liksom, etter at du har fått av de vinterskone. Det er en måte å være i verden på, og det er definitivt en modus for oppmerksamheten. Når du sitter der, klokken er to på natten, du har en examen dag, du skal bare kikk over de siste notaten i en gang til, og du merker at du bare borrer blikken i arke. Du merker også at det egentlig ikke fungerer. Du har et mål om å få i dette her i en siste gang, men du vet at du bare må gå og legger deg. Det er et aand oppmerksamhet modus. Exent, vi har tusen måter å være i verden på. Man må ta utørends punkt, tror jeg, for å finne den gode opmerksamheten i at vi er biologiske vestner. Vi er viljer i en kropp, og selv når den viljen forsøker å stoppe og linje med, en kollektiv vilje, selv når du tenker på det selv, som demokratisk borger og medlemmet fælleskap. Du prøver på en måte å være i et såks ego död i, liksom, socialdemokratiet snabben. Selda, så er det jo sånn at du kommer fra dine tanker, dine holdninger, dine handlinger, kommer fra deg og du er et biologisk vestner som skal ha opp. så det er et anker der av egoismet som må være på plass. Individe har litt slags kjellsor i eksempel. Jeg er et for at det kan følgelig at vi er lettere å utnytte og letter byttere for utbyttingsystemer. Så all snak om god oppmerksamhet tror jeg på en av måten må henge sammen den subjektive følsene av å være til. Jeg troede det overskjæt så ofte, fordi vi har en paternalistisk impuls klå ønske og styrande mennesker. Jeg så et som parterapøyt på tv, hvor hun ser ful af forrakt om man sen. "Visst du bare gjorde alt jeg sa?" "Så hadde det godt bra!" Og den troen hun har på at ingen ting som kommer fra hans vilje leder noen sinne til noen bra. Men hvis han bare føler hennes råd, hvis hennes vilje får lov til åvarstyre dette, så havde vi ikke gjeldig problemene som vi gjør eller. Det er det mest menneske finn'telige man kan gjøre og selvfølgelig kommer det fra et godt sted. Paternalismet av far, exent, faderens, kontrolleren og hånden over kanskje ikke bare barn men også husetru og utviderschläkt. Det er nå som sitter i oss. Jeg tror det er fordi vi vil like. Kan vi se det så positivt? Vi like så godt å bruke vår evner. Vi like så godt å gjøre og være. At da vi lyst å gjøre og være for andre også. Jeg pleier å si at jeg kjenner en efter det et fyr, som ikke ser på noen andre menneskerens sessel som spillbare karakterer. Alle andre er enn precise noen pleible karakter, så enkel så burde han bare for å få lov til å styrre med kontrolleren sin det alle gjør. Nå ganger det behaglig å læne seg inn i at andre tar styrringer. Jeg tror veldig mye av passiviteten på skolen handler om at det er lettere og bare gi opp. Men det er jo det som er en egen til fiendende når vi vet at det er en ny cherede og driv som leder til læring, så er passivitetet vi vil ha minst. Jeg tenker jo det, hvis jeg snakker litt om det standede med ho målutens og boke, han mener at legn måtte komme før kultur, for det er noen å måtte for alle dyr gjøre det. Og det er noen å automatere, for det er ikke måtte ha en kultur som vi nå har måtte kulturna tatt over da. Vi måtte glæme denne legn og denne og da brin man det passivet. Og hvis man har enklere bare melser uten at han bruker det, så det er det begrepp han bruker om de som melser ut, det er det de liker man bruker. Men noen å aldri gjøre det som mærk, han ikke har måtte melser uteller, fordi det er måtte da være den personen som ikke kan melser ut, blir det som er det. an det mærklig rare. Så du får den hele som din om mikmat, eller som det blir. Du sliter å leke den forståen for det alt skal være, så det er gidd. Men hvis alt og vi snakker litt om så, hvis barn blir pålagt og leke, så er det ikke leklinger, det er det noe annet. Ja. Ja. På 80-talet er ikke barnagens så kalter de fri lek når vi vil å løp det vi ville. Og det synes vi var et komisk begrepp, fordi at man burde ikke trenger å legge til fri på lek. Nej. Leks kan være en fritt. Genst pråkar, hvor de vi må til å slå. Ja. Ja, så står vi som lærer bak der å passe på at ingen som blir skade. Ja, for eksempel. Og så er det i mater under klatteretstativenen. Ja, jeg vet ikke. I mitt ord så gir jeg et klatt i rena noen mener, og noen har ikke les for den bokene. Det er klatt noen er spennende måde at man får stå det, det er menske da. Ja. Gen, jeg har en ikke et medsker. Men det måtte skoleve for å få et åke en utfulde seg. Med venner i et sosialt spektorant, sier det at det ikke, lekk ikke en ting. For det er med ulike motortheorie, og det kan føle til jo det sosialisering, men det kan være råsat med lærer. Men det er altså kompatible med varandre da. Ja. Men det er det at han er noen rammer med andre mennesker, hvor man måtte britt en i om et land. Og så inn for det kan man utforske. Og så slutt man man kan i kallismere. Ja, og de ramene er kanskje veldig reggige i spill. Velde? Men i lekk kan de jo absolutt. Det kan være vegger du dittet ut, og så blir det pludselig helt ny rammer. Men det er noen i reggige. Ja, du må etta blere spennende måde. Beattlandet vi som gjør at det er skjer i samme om det er varandre da. Ja. Du må oppnå, og hvis du bryter i reggene så blir du oppnåt, og så ekskludert det. Ja. Men det er fordi alderskap måtte der som man leker. Ja, ja. Men hvis man ikke har lagt i reggelen, så blir du litt mindre etter noen. Men du måtte litt mindre ansvar for det, og da føler du seg kanskje litt mer fremmed gjort. Og så viser jeg at fremmedesjørelsen blir gjort til stadig. Så rikk man ikke med deg giden meg på hvem. Og da er det enklige gjør noe annet. Og så prøv man alltid hva det er, så det er et andre tingene. Og der ser du jo også at risiko er et helt essensielt element. Det blir ikke lekk, vi syker der en av dem for risiko. Og at man som barn da, og så finner på lekket på matet, så er det veldig farlig, der se jo. Og lekket på matet, så er socialt egentlig ikke helt greit. Det duker opp mobben elementer, mitt i leken, uten stengings elementer. Det er risiko vi må omfavne, og se at den er der, og så må vi lære dem til oss å reparere når det ser noe. Fordi vi er enig om at skrubsor på knærne ikke er farlig, så vi kan jo også være enig om at skrubsor på skjelen ikke er farlig. Så lenge man liksom eier det at det var ikke så kul til deg, da jeg sa du ikke kunne være med å atet og være en lekk som vi bare kunne være si og ikke åtte. Det var jeg ikke kan skikke så hyggelig. Det må være normalisert del av barnopteragelsen vår. Men jeg ser for meg at vi lever i et sånt hyper kontrollere samfunn som oss så forsøker å optimale seg det. Det er normalisert det du humanistisk er, så når vi får et rettighetsfokus er en anverden. I det rettighetsfokuset så vil man heller ikke gi plast til nettopp risiko og reparation, som er helt naturlig at det er det og være fungerende i verden. Vi skal liksom legge opp til at det aldri kjer noe galt i først omgang. Men det du betaler med da er at det er så rigid og så kontrollert at de som deltar i det ikke har noa gans. Det er ikke noe handlig kraft. Og det er det mest bekymre for. Og kan vi. Bårdan kommer på en til det er løs. Jeg tenker sånn, jeg føler litt det som sånn impresite. Det er jo snakket om det er kommunikation. Det er jo litt det. Og jeg tror i kommunikationen skal være den authentisk kommunikationen. Og jeg i det så legger også litt ting at jeg skal når jeg er til stedet med deg så legger jeg også op og merksvett til deg som det er en delade. Og i det så vill du opstå pøuser stillhet. Det er kanskje et klient. Det kanskje spørsmål for viring. All disse tingene er på å tilme på en sånn spennning i den tension av engelsk. Etterland som gjør at vi måtte diskapese drommar oss sånn. I vil ikke gratkan det er en delade for det jeg visker. Det er en bruke for eksempressere å snakke om teknologien. I en tilbake til den i udagen er det du måtte rett om meg til å mot den. Og den har alltid en ny ting du kan rett om meg til å mot den. Det er en ting. Og mennesens når jeg rett om meg til å mot deg og måtte prøv å lytte til deg så må jeg være til stedet i det øyublikke. Og det kan jeg hjertelig ubagli. Og så er jeg et ubagger og ansaglig visst, og så vil jeg vante til å mot det står i kanskje i. Og sånn jeg tenker å være. Og at dette øyubegager er noe vi kan ikke heller ikke problematiserer om det er mening. Men man må være åpen for øyubegager, fordi det er litt som gorilland på basket bander. Det er jo veldig mange som også når det er i samtalet med varandre. Henterut kun det de alle redder forventer at man andre skal si og er ikke åpen for noen for en for øyubeg. Det er en sånn forveldt, eller hvis det får venterubeg, så er det det eneste de har hentet ut av det. Men en sånn kommunikation er litt vriensonset, men jeg er helt sikker. Men der er fra jeg tror jeg er viktig å da. Det er det skal være det de har sagt og skal være. Der er noe natur og en vessens forskjell i det å sitte med et andre levende vessen. Det er noen vilje, en å sitte med den mobiltelefonen og egentlig bare selt stimulere utifra denne lille. Eller bare sier rett opp ond lærer som basitt der. Læreren forsøker å holde en relativt personlig samtal med 30 personer samtidig i samme rum. Det går ikke. Det går ikke. Jeg tror den måten jeg er forsøk å løse det på var og bare betone velvillige som mye kunde. Det er ingenting jeg hele ville nå være her med dere. Der er så spennende jeg vil se hjerne vite hva som skjer i hodene deres. Og så er jeg for å passe på dere at jeg vil at dere skal ha gode uker manda tilfreda. Det skal ikke lide på min vakt. Det var litt de to tingene. Og så er jeg veldig glad i å lære. Jeg kan reflektere rundt nesten alle ting, fordi de gi meg glad i nio dag. Jeg får en land, typen dår fin utløsning av å snakke og skrive og tenke om ting. Og det er en typen energi som kan smitte. Så hvis man skal snakke om petterdags for han er lever, så er det morsjønt og stå der. Og faktisk syns at petterdags er gøy. For dag kan de jo så finne på syns at jeg gøy utover at han har et rett etternamn. Og jeg tror det er klue legge opp til at lærer kan ha det bra i møt med lever, så at elevener kan ha det bra i møt med læren. Og det funger ikke. Hvis elevmasen skal være for stor og lærende skal forholdse til for mange i løpet av nøke. Litt kvalitetsfokus må vi kunne ha på de relationene. Det fungerer heller ikke hvis lærende føler seg bedømt over niffra, at den ver tid noen skikke i kortene og skal passe på at de gjør alt riktig. Lærende må få gjøre masse feil og øve seg i å reparere. Jeg tenker at dette faktakker kjøre i skolen, i det er noen at man får midler fakta. Marklig dialisert i det om hva kunskap er. Faktak er finnsjog mange steder og det omformes hele tiden. Det revideres hele tiden. Det førio til at eleverne veldig fortforstår at den lærende menere fakta må jeg presentere som fakta. Min son må fortelle i sinne mat og heltse prøver at fett perdefnisjon er usunt. Selv om han som er veldig interessert i trening og kostog, ikke mener fett er usunt og har læst mye forskning som sier at det er det. Det kommer helt om på forskjagsfett og når du får det samme vare og diverse. Men fordi den lærende har satsa fast i en idé om at når du skal svare på en prøve i hva blir den inneklasse, så skal du skrive dette sannøter i mat og heltse inn inneklasse for den lærende. Det må jeg levene tilpasses er. Det er min i eksempel hele skolaget. Det er full av den type tilpassninger. Akkurat som at du vet at hvis du har en litt konspiratorisk omkje eller tante, så kanskje du ikke skal ta opp det er et pitsaget tema, det er litt om deilig å slippe den samtalen beulaffen. Så vet man som elev at du må tilpasset deg lærende sandet. Det er ikke det fakta idealer vi tror at skoling repräsenterer. Det er egentlig bare social fåning, at man prøver å unne kaste seg og viset heim på at jeg er unne kaste med din autoritet. Det bygger heller ikke stærkeborgere og kritiske tenker å altet vi håper vi skal få til. -Var fåning? -Det er en typ unne kastelses mekanisme, som folk kan kjenne igjen, hvis du for eksempel er sammen noen som får et sånt våldlig amfall, noen som pluttselig beveg seg uten for normal adferd, kanskje virker ekstremt utelrejenlig. Du kan lure på om der use innebilder eller norsikisk som pluttselig skjede. Og så blir du veldig, veldig medjølig. Du vil ikke gjøre noe som tråker utenfor med denne personen, fordi du tenker at her er den noe labilt som kan skade meg, hvis jeg ikke bare blir helt myk, som man kan snakke om en frys mekanisme i veldig traumatiske situationer, men forning er noen mer vanlig. -Du blir det, du blir som et sånt tidlig tid. -Du tilbeilig til. -Er det lanser du tilbeilig til at man da akkurat er det som skjer opp mot det bare god. -Du går inn i unne kastelses. -Nå har du noen husket for det tre andre som vi måtte være frysen. -Fight, light, frysen. -Som det er klassisk som vi må da igjen etterblert som. -Satt det godt, ja. -Kategoriet samlet og faktisk om vi måtte med på tilpå, så samler det mennesker. Men setter forning, byrre, persikker jeg så forstå til at det er ganske nytt av for litt ratturm. At det er denne som med på beskrivor, da egentlig veldig mange mennesker har det og følge seg. Men når man ikke har en språket til å skulle utrykke, så er det vite at det er det et existier i verden. -Hva har du vært i hvertens? -Nei. -Hva har jeg troet det jeg har nett oppdøresier nå, den opmerk som heter. -Nei. -Hva har du vært inne på en hel del som. -I sykker jeg klar, og dette ting er et problem, så vil man ikke prøve å løse problemet for at man ikke til en gang til det. -Lisa man ikke. -Det er kropp, så jeg er opp mot åpennbart som jeg tror er en manglvare, for vi vil levere en rarsjonel verden. Jeg har fallet sånn veldig sat på spissen, at alt andre måtte bare få det de faktisk og logikken er. Vi lager dette så vil jeg på å få resultat ut og dette. Så kan jeg gå næste steg, at vi har det nere veldig linjerer forståelse om var læringer, for eksempel. Som alt andre måtte vi se hverden på, baseret på de systemene vi har sat inn i dag. Da er skolen opp, og at det er de eksempel på det. Det er ikke det åpningene som du har sabnet som de en måtte til synesien er næringer, er det ikke interessant. -Hva får du høre nære det er feil? -Ja. Hva er det mener? Du har feil, og du sa det at når man er begynner på skolen, så skjøt man oss til det spørsmål og hvorfor. Og det er gøy en typisk klassisk at man er bare noe fyldes oppfor. -Ja. -Hom styr det spørsmål og hvorfor det? Ja. Og det er ironisk da. At man må vente ganske mange år, og man måtte komme i langt inn bestudet i fyldes og fyr, før det lå oss til det. -Ber du hvorfor det? -Ja, ja, ja. Da er det greit, plusi med en femmering som er hvorfor det. At det er plusi jeg total, da det her er ikke greit, men her er det greit da. -Hvis kan vi bruke man så kanskje alle skolveratur i klamen? Det kan være i litt antisosial. Jeg er typisk norsk og tror noe å kategi gennem innne vet jeg at jeg har bodde alene på en feil går i mange generationer, hvis du så noe mener. Men jeg syns jo at det er et fællest rekke det du peker på nå, at man er extremt privilegert som et lite barn, eller som en filosof, og så er det en veldig rare position å ha. -Ik kan ta kallen av det. -Nei, jeg kan finne på å kalle meg i filosof. Fordi jeg syns det er skal utvidis på en land nåt. Men det er absolutt en privilegert position om man kan trekke tilbake og få låter på måte tenke i ro. Men alle de andre tilstandet mennesker kan være i. Hvis en så så eldre kan ha denne tilbake, trokne ro, når de får låter stille de litt enklere spørsmålene som setter verden i et antlis. Men det er en gang du blir ført inn i sosiale strukturer om det er utdanningsløpet, så følglig skal du gå inn inn når du ikke å oppnigfjord. Eller om det er relationer, så hvis du er bodd med kjerskningene, er det kanskje spørsmål om du skal dere kjøpe nå samme nå, eller skal dere gifte dere, og hvis dere gifte dere, så vet du hva har vært for å være neste spørsmål blir. Sånn at det er noe om at de sosiale mekanismene de låser det så innmare fast, og så blir du dratt med inn i noe som du kanskje skulle ønske du kunne stille med i spørsmålstjen ved. Det er fælless nevnand, medle om barn og filosofer, at de på et vis får lov til bare fære. Ingen bare er du må spise å gå på dårs av og det er mye sånn. Det er anledes når du er småbarnesforelder i 40-året, og hele døgnet er blakkt. Du vet hva du skal gjøre hver time, de neste månne. Det inkluderes jo vøglig ferie og avflapene spav ikke en megn. Hvor er det da å være? I den hodet mitt har jeg ofte bilder. Nå kan være en god skole til å gjøre at jeg ikke nå er ideal. Jeg tenker at det er riktige for mensketsfysiologi. Det er som å være på tur i Marika. Det er ikke en styr. Det er det som det er riktige. Du kommer til å lønne skrent. Det ligger en ganske mye løsstein og det er bratt. Du må deres skal jeg prøve å komme med opp den skrenten. Det ser ut som alt bare kan ras og prøv til å sitse til at jeg er fast. Jeg velner om jeg går rundt. Hvordan finner jeg veien rundt her? Eller at det egentlig er det store slett til landskap, hvor du endelig kan slappe. Da løfter du hod å se prøv til himmel og den har du ikke sett på på lenge, for du har gått på en stiv hvor du måtte se en ned. Vi ser klarer i en noe bliv norsk. En ny torsdag på viderekonnskorde. Og i elevene føles jeg av at de får lov til å bevege seg et landskap. Om så det er et kulturlandskap. Om så det er en novelle eller et dikt. De skal kunne bevege seg fritt og velge hva de gjerne. De kommer til den skrenten. De skal få lov til å være litt i stedet på steder hvor det er så åpens landskap. De får muligheten til å løfte bruke. Jeg tror man må spille på lag med det vi er i kroppen. Det blir god skole. Og da vil man så følge det som lærer veldig fort følgata er uttil flestillen og være bunnet til et klasserum. Jeg tror da vi som har bruket en dobbel norsk timen her. Og videre får vi forlenge den analogien. Vi har en antar som at du skal lære noe i de to timen også. Det er ikke viktig. Når du ikke lærer noe. Men det er enige som du skal være. Du skal sider konkret med or. Det er dette jeg lært noe. Men jeg kan jo tenke at. Eller du har den eksempel. Lass sider at du har en tim på for fem minuter. Og da er det siste fem minuten jeg har på at du kjønner noe. Og så har jeg fått en fann i fem minuter. Ja. Da blir jeg kjempetret. Så jeg får ikke muligheten til det. Faktisk faktisk. Og jeg får i den da skal jeg gå nest igjen. Og så hei glemt igjen. Og det er grunnløg på motisøripe. Da går ikke inn at du skal få lov til at fortsette det der. Ja. Det skal ikke du avbrytis. Det er litt en dermatis som du sa di stag. Og så vil jeg det gå avbrytet med den her. Men som jeg har oppledt i alle årenen er godt på skole. Sånn samtlig år her godt på skole. Det er som verkt år dette skal du lærke å årtene. Ja, så står det jo klag. Ja, og jeg tror ikke jeg har tjørt å årtene. Jeg har ikke lærket det. Jeg har aldri lærket, så jeg skal sitte her å se. Ja. Det har vi lærket. Det er det som er det. Men det er igjen og det går tilbake til at det er i ubehag og sikkende. Det er ibehagelig verterstedig i hvert noen verden. Nå er jeg til å. Jeg vet ikke om det er en samling jeg vil likevelser og høyt likeveler. Vi snakker veldig ofte at unge mennesker i dag ikke greier å være viset opmærksomhet, eller måtte å ha opmærksomhet og ikke fokusere, så bruker vi konstration og fokus opmærksomhet om å andre fra å måtte beskrive et fenomen i verden. Og så er det spørsmål at oppmærksomhet ikke er så god, vi er voksneheller, men tanker på hva vi ser, vi ser dem til, og vi gjør ikke i verden. Og så bruker man det måde, jo, men det er fordi vi har social medier, og vi har TV eller p-set på skolen, og vi har raset i appen, og vi har paddens, som gjør at de måtte enn på å spille og jeg kjener åpne at blæve, og jeg spilt hver til enn på skolen jeg har, fra om vi må somere en læreren. - Sjjjjøm, eller? - Ja, det er blant til andre, så yst får jeg spilt det mario, for på manager, så har jeg en lastan, en målater, og jeg får å spille på skolen, hvis man har ikke en spiller, og jeg har en nittend å seks' i fire på p-set. - Det er veldig kul. - Det er veldig kul. - Kul, usst. - Ikke sant. Men på en gang er det, men man snakker om at vi har en mikk kapaciteten, og bær som et lenger. Og da er jeg spørsmål, og så bruker man ofte da et eksempel med motatside, hvor før så var de en gang at vi var ingre, de er eldre generationene, så har vi det muligheten til å skjede seg. Men på en gang med det er at enkeltig særlig enkelt, det samme har vi hadde ikke en samme til lengeligheten til det, så vi måtte finne på andre måter å være redde gjør for sin egen oppmerksomhet, og da kan vi sitte i lengelig opp med ybage, men vi gjorde alt i sin makt for å komme vekk fra ybage, men vi bræpp måte et jytt, fordi det ikke var noe med andre begrænsninger der, til å faktisk være vi oppmerksomheten mot noe, kanskje det tanker eller dette fore til den sennene, men noe har det alltid noe jeg har alltid gjør noe, for at trenger ikke å sitte i ybage, jeg kan alltid rett og merksvett på noe ant, men jeg tror det samme mechanismer får gå, at det blir bygglemmer å bare til at nå har noe som er mye med lättere til lengelig, og det tror jeg også har en påvirkelig på å være oppmerksomheten, - ja. - bygglemmer at først var ingenting. Mm. Mm. Og når man sier at jeg synes det er så stemme jo det, og da mener jeg at det er jo være en situation, hvor du ikke vet hva du skal, og reenterer oppmerksomheten din mot, det føler seg egentlig som om det ikke er noe unmittelbart meningsfølt, men du må finne mening. Det er et kjempefint sted å være veldig bra. Da får du sett vi veldig at dette menneske kan reise seg fra stor. Vi får utsette kanskje at dette menneske får låt lo se bort, at dette menneske kan få låt lo ha på løvelig ikke ha på løvelig, altså et menneske som skjeder seg og et menneske som. - Halligst til gjør noe. - Ja, og som får låt og reorientere seg i verden på noe måter til noe i menning. Men den eleven som sitter på stor, ved pulten i klassrummet i en gitt norsk timme, kanskje med meg som tror jeg har et veldig flott opplegge, men det er tringet å ha. Og som skjeder seg, den er jo fannet. Det er noe helt andet på et vise exent. Og i hvert fall hvis jeg har i dag skal til stadig et sysantomass, se her, følg meg her, og yngre på. Ta over det. Og elever, elever, sier at de trives på skolen, elever sier at de er greuver på skolen, og dette handler i stor grad om at det er for de møtever andre. Det er jo en social arena, så mye flott med skolen som et sted, vi vet at omgjømøter andre som er som stessel. Jeg elsker i skam at lærarne filmes kun i utsnitte pupper. De har ikke hodet. De har ikke kropp. De har den delen av kroppen du ser, når du sitter vempult, og de lærarne går forbidet. Du ser bare torso. Og så kommer det som stemme, som siger at land om noen skulle være gjort noe lexer. Men hvor er de personer vi føler? De har opptattat noe helt natt. Det er venner og kjerster og muligheter. Og. Ja, livet. Så jeg tror vi trenger også en av idealisert, liksom reorientering som borgerer, når de er det hva er skolen, hva er verdena skolen, og hver vi skal optimaleisere skolen for. Det er ikke mest mulig retensjen, sånn at man sitter i en med. -Fakta kun skal. -Pugging, for eksempel. Ja, ja. Du vil være et fattelig liv og aldri jeg pugger nå, så føler jeg, for du kan puge. Det gøy å kunne puge. Men der ikke er det likelig liv og puge noe hver dag. Det trenger ikke å være. Ikke sånn. Det er ingen metoder jeg tenker, at vi absolut ikke skal ha med videre fra skolen som den ser ut i dag. Jeg vil bare ikke ha det i den fortsettede versionen der individnets opplevelse og handlingsrum er så insnøvret. Og så viktig. Og det er jo. Det er en viktig hæt med. Og det er en veldig hverte inne på det tidligere. Men det blir noe som du bare med kristallisert for meg, når vi snakker om noe denne. Det paradoks, superklantvis, om vi er veldig som samfunner, som alt er trettelag til at det er et tilpasset opplevelering, for det er alderska et tilpasset opplevelering. Så det er bare tull. Ja, jeg har tennet. Det er knap noen som får et tilpasset opplevelering. Men også til det er vi til det, så at den måte man lære på. Så det er jeg lære ikke på en måte. Det er jeg kan ikke læse for å lære spille fort på. Så det er så mange. Så vi har det, men vi blir. Tidlig også bare fortalt at så. Jeg lærer bese og ne. Og så blir det en del i sandheten. Det er en finst olika måte å lære på for læringen ikke en ting. En så læringen er noe som skjer. Jeg kan lære jo hele veien, men det er sånn. Det er måte når jeg førstår at jeg har kjønte. At jeg tror jeg har lært. Men det er bare at jeg først åtte noe. For sømpel. Men at vi har den nysselig. Jeg har det på engang, men jeg har ikke vært sånn. Jeg er. Jeg lurer litt på om. Jeg kan den stien, jeg er sånn ikke hva stier. Ja, ja, ja, det er bra. Det er da så masse utforskje. Tringer ikke være meningsfultalt. Det kan være det som kjimen til noe bra, bare noe som blir tatt av inn. Jeg har veldig gjerne løfte fram barn og ungjus erfaringer av å finne på noe skjør, gjennomførene og skjør, håll i noe skjør. Jeg sat på telefonen og skrelle på tiktok. Så kommer jeg over et klipp fra en gamel barnet TV-serie. Og jeg ble så unmittelbart varm og merkt. Sånn. Prikk og flekt, det er glømt, exent. Og så klarer jeg øyble ikke i koske. Hva er det til deg? Jeg var litt en eller hva er det barnet min? Jeg var for god fölzer, så jeg bynner å sige til sønnen min 15. Og prikk og flekk, hva skal du? De kan innne handene. Jeg tror kanskje det. Og kjette hva er det det han var litt? Og så er det som inn og se på den kontonde. Og det er masse snutter fra barnet TV. Og folk i kommentarfelt er jo like graf som jeg. Det er kun noe hater. Det er kun noe rasismet. Og en ganske giden. Det er bare sånn. Og ellsker det her. Hvisker du? Og det han som holder i kontond svarer veldig mange av kommentarene. Så noen spørs sånn. Og jeg husker den episoden som var sånn og sånn. Vilke var det? Eller jeg husker den sere som var litt sånn. Hva kan det ha vært? Så svarer han som holder kontond. Jeg skal finne ut av det. Kan det være litt eller det? Så jeg synes det er så finne interaktion med dem, borger dem og så selvfølgelig helt trivelt. Sånn, men det kan betyne å få följset sliver hvert for det. Og da sige 15. ring min som kigger over skullene min. Og jeg ser du på kontond til Jakob. Og hva med du? Jeg nevnte det er en venne han som har startet denne barnet her på kontond. Og jeg mener dette er pludselig et. Jeg tæk på det som en viktig stemme i den offentligere virkeligheten vi deler. Den 14.000 galt min ut. Som sitter og legger ut klipp og svarer folk om barnet her. Og det er også en barit lite eksempel. Barn og unge på internet kan gjøre så mye. De kan ha hele liv. Vi tenker bare på alt det farlig som kan gjøre der. Men hvis vi hadde snakket sånn om skogen, at liksom ei barn ut i skogen og i kan falde neds, min skjempest kan arpe steiner og pinne der du sett i pinne som her i skogen noen dagene eller. Sånn er vi min interakt også eksempel. Alt er så farlig, men egentlig så er det også en lekerplass, en tumlleplass. Man sa jo før at det finns ikke jenter på internet. Det finns ikke barn på internet på det måten, at det syns ikke at du er barn. Og det kan være en kjempe for del for prøvtslig å bli tatt. Alvålig. Så vår forskningsgruppen har også laget en et policy dokument hvor vi anbefaler regeringen ikke og laget aldersgrense på sosiale medier. Fordi vi mener at det å utestenge alle opp til 16 år fra å delte på sånn regner, hvor man også øver opp en stemmet, lo blir borger, øver opp en måte og ha demokratistelt tagelse på. Det er ikke etisk forstvalet. Og vi har herer ikke forskning som beker de postene om at sosiale medier leder til mental uhelse på den måten som det blir framtet av noen interessorganisationer. Men kjører det at vi da ser på simtomer ikke hva som faktisk er problemet, som er de så gigantisk til et tek. Firmanen som styrer hva år var der. Ja, at man hører om de ekstra med tilfellene, at noen blir ledet til selmord, da noen de har møtt på internet eller som ledet til grusomens sexual overgrepp og sånn ting. Jende finnes skarpestene i skogi. Jeg bare hva skal jeg. Skal vi beskytte barene mot alt over det ta fra dem også? Alt hamlings. Ja. Det er veldig skraftigt til å. Hvis man løftet fram, flere er de erfaringene barn har. Se her hva jeg gjør med min tilgang til sosiale medir. Eller se her hva jeg gjør med finn, så som kjenner om gutter som dumpsterdiver og finner fungerende ting som folk har kastet. Seller det på finn? Hunderlig prosent, profitt. Må bare trekke fra den bussbiletten de bruker på leveret dette, hvor han skal kjøre den. Jeg ser på det som en kjempe bra måte og finnes til i verden på. Det er det funnit på helsel. Det er det ikke å spere om lov. Det har ikke blivit korrigert. Hva har dette vært i skolen? Det er en brugsprojekt. Du har dukt opp massegreier om at man kan ikke det. Det får klokke å lova klatter opp i den kontekne. Det er politisk katafis. Her har du rettskrivingsføl i annonsen, det er jo trist, men vi blir det talig opphengt og se pluttslikkelige. Du ser ikke skogen for bare å komme av føl. Det er forlængsene. Det har jeg trovert inne på når jeg opplever oss. Det er en lov jobb som lærer deg hvor mange fattlig interessang i store. Vi så snakker vi bare. Jeg har en periobliggert rollbore. Jeg måtte kunne have vært midt litt i en viss perioder i vissprocent. Jeg vet ikke at jeg er ferdig her om eksempel månere i prodene jeg har vært lærer deg. Jeg har hjemme selv til muligheten på å snakke med levende og kanskje de andre håper litt selv. Så kan jeg hoppe for at jeg har fint at jeg jobber. Men mange i historien og forteller jeg. Som jeg er en indri liv til disse personen, for jeg er litt lytt til dem. Jeg er helt synisk. Og pritte å ha det mot at jeg sidder når jeg snakke med lærer. Som egentlig har det ønske de også. Men det har ikke kapacitet, fordi det er ikke nok oppnærksomhet og i tidligere levende. Som en kanskje ikke nønner vi alltid trenger mest til. Men jeg har bare vært til sted og lykte til de mensende som du finner seg i de omgjørelse. Du er i og lærer dem til store. Fordi ofte er de historie de mye mer sammensatte. En del vi får stil til oss da. Og i tidligere er det for længere som det du sa om at det som fyssen ikke var det driv med egentlig. Vi er kalleret voksen, og gikk. Vi har det som forståelse. Vi ser bare lærer disse tingene nå. Så vil jeg gå bra liksom. Ja, ja. I den tv-serien "Zombilage", er den slenn rektor. Hun har en lang vei å gå for å finne ut at hennes natur, hennes naturlig tilbøligheter, kan få plass i livet nøs. I bynlsene er hun veldig rigid, veldig streng. Hun vil at alle barnene på skolen skal være like, for det hennes motto er at like barn leke best. Like barn leer best. -Hun like barn, jeg kan. -Ja, og det kunne i like herne være eksempel. Der er det en episode hvor hun skifter, vaffel og røren, som med som spymedes inn, som hun noe som brekningsmedel, som hun gir til alle de barnene med dyslexi, fordi dagen etter skal være nationalprøvig läsning. Og noen som skandaler har det vært eksempel. -Det blir de dykter. -Ike bare her men også utlande hvor de målingene har fått ta all plass. Den voksen logikken, den eksisterer jo, da ikke bare i skjermene. Det ikke bare i skjermavelde, det ligger dypt inni oss vil lade infiltere sinnevart og hvordan vi behandler barn. Hun rektor siger også. Den metaforien ligger veldig godt. En park er en skog som har tatsessamme. -Ov vi prøver å ta levende barn. -Det er gikk. Ekte barn, ekte skog og gjør å parka det. Hva vil vi med det? Vil de som verden bli et bedre sted om all nature er gjort om til park? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi trenger biodiversitet og vi trenger også et mangfolda barn og barns en ganske mange verden. Og så følgelig det er etterspør nå. Læde jo til noen flere tilfeller av kriminalitet, for eksempel. Unger kommer til å tråkke feil. Du første synes det var smart og sælf brukte fortvalde på finn. Du finner å ha antå eller så sælfog. -Kanskje finn, men du finner det. -Hva vil du for meg? Du vet at å finn. Men jeg synes at den risikoen må vi ta. Vi kan ikke gjøre alt i hermetikk. Vi må ha friske grønnsaker og her er det som har kommenskelig adferd. Her med de baksen som skolen har blitt av, så er det mitt å forveleva. Er det noe du ikke har innom nå som du har fint å kunne arse? Men jeg kan skjeke hva vi har gret og rett om mer som et mot. -Jeg tror. -Sis å ovem nå som trenger. Det må jo være det at. Jeg tror vi egentlig merker det selv. At vi blir det vi retter opp merksomheten vår mot. Mange har i tipsik til hvordan han hadde været på internet. Avføl de kontonene som gjør at du føler deg i daglig. Så det er veldig enkelt egentlig eksempel. Det er ikke bare på internet. Man kan styre sin egen av merksomheten mønstre til. Og sette mer pris på det som er viktig for deg. Så natte huskat opp markksomheten dører svinge både innover og utover. Alle andre ville at de skal svinge utover for deg. Du skal kartlege verden og delte inn i fjellerskapsprojektet. Lad dem svinge innover så natte du holder deg selv i livet. Jeg er helt sikkert på at de foreldrene som setter pris på dette her hos selv. Som har i rom til seg selv. De vil også i rom til barn. Jeg tror noe jeg ser på det som et samfunnsproblem jeg kritiserer i skolen. Jeg er kjempen i skjære på om det er mulig å gjøre noen forskningsprojekter da vi får dokumentert mer av hvordan barn har det. Og vilke institutiones mønstre, vilke strukturer i institutionen vi leverer, som får lov til å styre opp markksomheten. Nå er det enten vi går på skola eller på gamle. -Denfor er det ikke å bake viste av fått noen hereskap. -Ja, det er det gjerne. Da vi var sitt 1000 dv. Det var takt av sysen av to. -Var vi si vi tar det bra? -Ja, tar det. Det er kodet.